Page 60 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2022

60
et var ukonstitu- sjonelt. Nå ble altså en fremti- dig konge underlagt en politiker, det vil si for- svarsministeren. Det gikk jo imot kong Haakons grunn- holdning: at monarken var underlagt konstitusjonen. Men tan- ken bak var at det ville ha stor symbolverdi om kronprinsen fikk denne viktige rollen. Han skulle vende hjem til Norge «ridende på en hvit hest», som britenes sendemann til Norge, Laurence Collier, uttrykte det, sier Olav-biograf Tore Rem. I bind 2 av trilogien om folkekongen står krigstiden i sentrum, og bindet har fått undertittelen
«Krigeren».
– I regjeringsprotokollen står det at
«enkelte av regjeringens medlemmer» hadde «store betenkeligheter». Nygaards- vold uttalte endog at dette var «en av de ekleste saker han hadde vært med på å underhåndsforhandle om». Likevel innså han at dette trolig ville bringe utefront og hjemmefront nærmere hverandre og bety mye for dynastiets fremtid i Norge etter krigen. Og ikke minst ville et nei fra regje- ringen kunne bli oppfattet som et angrep på konge og kronprins, for Haakon ivret for utnevnelsen, og Olav selv hadde lenge uttrykt ønske om en større og tydeligere oppgave i arbeidet for Norges interesser, forklarer Rem.
Men hva mente man i allierte forsvar- skretser?
– Vel, utenriksminister Trygve Lies første tanke var at Olav faktisk skulle bli øverstkommanderende for hele den alli- erte frigjøringsstyrken i Norge. Dette var naturligvis helt urealistisk; den norske hærstyrken utgjorde jo bare en svært liten del av den påtenkte invasjonsstyrken, og kronprinsen hadde ingen erfaring med å føre kommando i krig. En annen grunn til at britene steilet, var den presedensen det kunne skape: Hvilke andre kongelige fra små allierte land ville ønske seg lignende prestisjetunge titler? sier Rem.
Heller ikke i norske forsvarskretser ble tanken om Olav som forsvarssjef bare godt mottatt.
De militære reagerte med sjokk og van- tro; Vilhelm von Tangen Hansteen hadde
vært forsvarssjef siden 1942 og hadde løst sine embetsplikter med glans i vanskelige eksiltider.
Nå ble han altså degradert til general- stabssjef. Toppoffiserer var «forfærdet» og hadde fått lyst til «å gi helt opp». Ambas- saderåd Ingvald Smith-Kielland mente at utnevnelsen var gal «både militært og politisk». Alt ifølge kong Haakons adjutant Oswald Nordlies loggførte notater om utnevnelsen. Syrlig skrev han også at «for- svarsministeren demonstrerte sin uenighet i ordningen med å ta ferie fra i dag».
– I Grunnlovens paragraf 21 står det at kongelige prinser «ei maa beklæde civile Embeder».
Løsningen ble et ad hoc -tillegg i for- svarssjefens instruks, der hans nestkom- manderende fikk ansvar for å utføre enkelte av forsvarssjefens funksjoner, for- klarer biografen.
Blant annet skulle Hansteen stå i forhold til kongen som en normal forsvarssjef ville gjort. Og Olav skulle fortsatt være sønn og konstitusjonell «soussjef».
KRIGEREN
Kronprinsen fikk altså endelig en menings- full oppgave: Nå kunne han aktivt handle og arbeide for Norge.
– Olav fikk omdømme som arbeidsom sjef med lange timer på kontoret. I boken legger jeg frem nytt materiale som doku- menterer hvordan han utrettelig står på, særlig overfor president Roosevelt. Det var særlig situasjonen i Nord-Norge som opp- tok kronprinsen – forsyningsproblemene og gjenerobringen. Om vi forholder oss til de historiske kildene, til hva vi faktisk vet, er kronprins Olav den i den norske konge- familien som tydeligst forsøkte å påvirke de allierte makter til fordel for Norges sak, sier Rem med uuttalt henvisning til en fantasifull, omdiskutert TV-serie på NRK.
Men hva så med Olavs oppvekst? Hvilke føringer ligger her hva angår den kommende «Krigeren»?
– Han var født inn i en militær familie. Kong Haakon var sjøoffiser av yrke, akku- rat som nylig avdøde prins Philip. Og på Sandringham, den britiske kongefamiliens enorme gods i Norfolk, leker han med sine søskenbarn, og vi har foto av ham der han paraderer med tregevær som guttunge. Det lå utvilsomt en forventning om at han skulle velge det militære etter gymnaset. Det var jo det vanlige i den britiske kon- gefamilien, forteller Rem.
Olavs onkel, kong Georg den 5., var en
typisk militær skikkelse.
– Han utsatte sine sønner for et tøft mili-
tært regime. Mot – disiplin – mandighet: Det var dydene som gjaldt. Både David og Georg – Olavs fettere og begge senere bri- tiske konger – ble sendt til militær utdan- ning da de var 13 år. Og disse to var blant Olavs nærmeste venner i barndommen.
Etter gymnaset ble det Krigsskolen for kronprinsen.
– Dette ble formative år for ham, sier Rem. – Her ble han oppdratt i de militære dydene som han selv levde etter resten av livet: kampmot, disiplin, mandighet og patriotisme. Og vel så viktig etter min mening: Her møtte han venner som ble hans beste, og som han beholdt livet ut. De to nærmeste var Emil Nicolaysen og Nils Ramm. Men også en større krets av kullinger hadde lenge regelmessige møter.
I enkelte militære kretser ble det uttrykt skepsis overfor å få en kommende konge på brakka.
Men skepsisen skulle vise seg ugrunnet.
– «Vi føler paa ingen maate noget stivt og trykkende ved at ha ham mellom os» var omkvedet blant medsoldatene. Han fikk attesten «liketil og grei», «høflig og taktfull» og viktig: «folkelig og naturlig». Nettopp dette siste skulle jo bli slik Olav senere fremsto: den joviale folkekongen som tok trikken under oljekrisen (selv om dette, i parentes bemerket, jo var et lettere regissert opplegg fra Slottet ), forteller Rem.
Olav viser seg som en flink elev og får gode karakterer. Noen særbehandling får han ikke. Til slutt blir han nr. 4 i sitt kull på Krigsskolen, noe han var stolt av, etter eget utsagn.
– Jeg tror en viktig årsak til at Olav likte seg i det militære, var anonymiteten. Han stortrivdes med å gå i uniform, da ble han en i mengden – han som alltid var spesi- ell som kronprins og kommende monark, kunne her «blend in», reflekterer Rem.
– Vi ser Olavs militære innstilling alle- rede 9. april 1940. Det er som om han er mentalt forberedt, mer enn mange andre. På Skaugum stiller han med én gang i uniform, brenner brev, gir kommandoer, leder organiseringen av evakueringen og arbeidet med å sikre viktige objekter på gården før tyskerne kommer. Og ved ankomst til Gaarder gård på Elverum skal han straks ha hoppet ut av bilen. Det første han gjør, er å slukke lampen over ytterdøren.
Hushjelpen hadde begynt å tenne lys i stuene, men kjente en hånd over sin egen,
HISTORIE | DA OLAV BLE FORSVARSSJEF