Page 48 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2023

REPORTASJE | KRIGEN I UKRAINA
48
«OK, nå er tiden inne. Gjør alt det dere har trent på.
Prøv å ikke få panikk. Stol på dere selv.» KOMMANDANTEN TIL ANTON
vi vil se noen invasjon fra Russland. De plasserer soldatene på grensen for å skremme oss.
Anton Luzgar har blitt satset på av det ukrain- ske forsvaret. Han har reist på utveksling til Nato-styrker i både Storbritannia og USA, der han har lært seg perfekt engelsk. Men egentlig er det Norge han drømmer om. Helt siden han kom over et bilde av norske fjorder, har han vært intenst opptatt av alt som er norsk. Vikingene, mytologien, Jo Nesbø, naturen. Han prøver å lese om språket og sluker alt som er av populærkultur.
På instagram kaller han seg bare «nordman- nen». Anton er to meter høy, har blå øyne og blondt hår. På utestedet er han kledd i svart og har ringer på fingrene. Når han ikke er på skolen, jobber han som modell.
– Jeg tar utdannelse til å bli radiooperatør slik at jeg kan bruke den i det sivile liv, det er slik jeg vil tjene mitt land. Gjennom kunnskap. Jeg vil ikke drepe noen. Det er faktisk min største frykt: å drepe.
Han løfter jägerglasset sammen med de andre kadettene.
– Men det blir ingen krig. Slapp av. Og drikk.
24. FEBRUAR 2022, KLOKKEN 01.30.
Anton klarer ikke å sove, fordi han skal på date dagen etter. Det er med en jente han kjente da han var tenåring. Han fant henne igjen på Instagram, sendte en melding, og nå har de begynt å chatte. De skal møtes neste ettermiddag. Han er spent. Men det er ikke bare en gryende forelskelse som rumler. Anton har også en rar følelse av at noe vil skje. Det er uro i Twitter-feeden, og kommandan- ten hadde bedt alle kadettene om å lade våpnene før de gikk til sengs. Det har aldri skjedd før.
Anton sovner halv tre, men blir vekket av et skrik halvannen time senere. «Vi blir bombet!» roper kommandanten fra gangen. Anton løper ut i korridoren og ser at alle sitter på gulvet med
øynene nede i mobiltelefonen. Kommandanten, som alltid er rolig, har nå forskremte øyne. Mobil- skjermene viser ikke bare videoer fra angrepene mot Ukraina. Den viser også Putins tale.
«Vi har startet en spesialoperasjon», sier Russ- lands president.
Så ser de flammene gjennom vinduet på stu- dentherberget.
«Hva i helvete skjer», tenker Anton.
De neste timene blir flere leilighetskomplek- ser truffet. Det samme blir universitetet han gikk på. Anton tenker at det virker som om russerne treffer helt tilfeldig. Hvorfor skal de ellers sende langdistanseraketter mot sivile bygninger?
Hele livet har han bodd her i Kharkiv, få mil fra den russiske grensen. Han har sett på nyheter fra både Russland og Ukraina og tenkt at det er litt propaganda på begge sider. Poli- tikk har aldri vært hans greie, men når han nå ser at himmelen lyser opp, som en oransje sol, skjønner han at gråsonene er borte. Han må ta byen sin tilbake.
– Vi må hjelpe til ved posisjonen, sett i gang med å pakke utstyr, roper kommandanten.
De pakker utstyret og kaster seg inn i bilene.
– Ok, nå er tiden inne. Gjør alt det dere har trent på. Prøv å ikke få panikk. Stol på dere selv. Anton ser ut av vinduet fra trucken. Den
svarte himmelen flerres opp. Drønnene fra lang- distanserakettene minner om actionfilmene han laster ned på computeren. Han har alltid vært trukket mot krigen og lurte en gang på om han skulle bli spesialsoldat. Men så tenkte han på alle de traumatiserte, unge mennene som kom hjem, ødelagte i sinn og kropp.
«Det er best jeg bruker hodet mitt i stedet», hadde han tenkt. «Så kan jeg også skaffe meg en familie.»
Men nå har han ikke lenger noe valg. Krigen har kommet til ham.