Page 61 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2023

forum var med da Oleksandr Petserytsia spilte sin første forestilling etter at krigen brøt ut. «Stjålen skulle spille 24. februar 2022. I august 2022 reiste Petserytsia tilbake til Kyiv fra posisjonene i øst.
DRØMTE OM Å BLI SOLDAT. Anton Luzgar hadde en guttedrøm om å bli spesialsoldat. Nå drømmer han om et fritt Ukraina og en jobb i det sivile liv.
våren kom hun reisende til posisjonen for å møte ham. Slik ble de kjærester.
– Jeg ringer henne hver natt, og vi pra- ter sammen i mange timer. Det er viktig for min mentale helse. Hun snakker om ditt og datt, og plutselig føler jeg at alt er bra.
Anton håper at engelsken hans kan være nyttig for de ukrainske styrkene, og at han kanskje kan få jobbe politisk med Nato. Etter krigen vil han gå over til det sivile livet.
– Jeg har lært hva adrenalin er for noe. Hva krig egentlig betyr. Og vet du hva, jeg vil ikke tilbake til frontlinjen. Jeg drøm- mer om en IT-jobb og å starte en familie, og da kan jeg ikke drepe på dagtid. Hjer- nen min funker ikke slik.
Forsvarets forum vil fortsette å følge Oleksandr, Anton og Vlad gjennom krigen i Ukraina.
applaus. Så snart han er ute av kostymet sitt, tar han på seg militæruniformen. Noe er annerledes. Det er som om han er to personer. Én er skuespiller-Oleksandr, som har et teoretisk forhold til smerte. Den andre er soldat-Oleksandr, som kjen- ner frykten i magen.
– Nå forstår jeg hva det vil si å være ensom. Hvordan det er å være i mørket, hva frykt egentlig er, sier Oleksandr.
Han har også lært noe om kamerat- skap. Tidligere hang han bare med fami- lien og andre skuespillere. Nå har han lært seg å legge livet sitt i hendene på folk som er annerledes enn ham selv.
– Vi må stole på hverandre. Tro på hverandre. Derfor kjenner vi navnene på partnerne, barnas bursdager og alles problemer. Én persons problem er alles problem. Vi vet også hva det vil si å ha adrenalin. Hvordan det gjør deg giret og glad, før du blir veldig trist etterpå.
Frem til denne dagen i august var Olek- sandr ved frontlinjen i Kharkiv. Etter dette
fikk han andre oppdrag, før han flyttet tilbake til Kyiv i november. Sønnen er blitt to år gammel, og han og moren bor fortsatt i i et land lenger vest i Europa..
– Jeg er der ikke når sønnen min vokser opp. Det er det aller verste. Men jeg skjøn- ner jo at det er noe jeg må ofre for friheten.
SARNY, VEST-UKRAINA, 9. JANUAR 2023.
Anton gir oss en stor bamseklem utenfor byens sushikafe. Han har fått pistrete skjegg, men ser ellers ut som han gjorde ett år tidligere. Etter de første ukene i Kharkiv ble alle kadettene flyttet til steder i Ukraina der de kunne gjøre ferdig utdan- nelsen sin. Deretter ble de satt i arbeid.
Anton jobber nå som radiooperatør i luftvernet på grensen til Belarus. Sammen med resten av teamet lokaliserer han innkommende raketter og uskadeliggjør dem. Det er en kompetanse som er svært nødvendig i krigen, så Anton har ikke tid til å ta permisjon. Men han holdt kontak- ten med daten på Facetime, og senere den
FORSVARETS FORUM 61