Page 16 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2024

FORSVARETS FORUM
16
STANG INN
Med Sverige på laget
Så ble omsider Sverige
Natos 32. medlemsland.
Men hvor går alliansen
som nå samler hele
Norden?
Det ble så utvilsomt skrevet historie da
svenskenes flagg en regnværsdag i mars
ble heist foran Nato-hovedkvarteret i
Brussel. 210 års nøytralitet var over.
Det svenske selvbildet forandret. Og for
første gang er alle de fem nordiske lan-
dene samlet i en felles forsvarsallianse.
«Det er et absolutt meningsløst steg
med tanke på å sikre sine egne interes-
ser», kom det fra Vladimir Putin. En
russisk hersker som lukker øynene for
at det er hans eget angrep på Ukraina
som har skremt både Sverige og Fin-
land inn i den atlantiske folden. Og
slik styrket den.
Det var ikke gitt at det skulle bli slik.
Ikke mange ukene før Sverige sendte
sin Nato-søknad, mente daværende
statsminister Magdalena Andersson
at medlemskap ville øke spenningen i
Europa. Så snudde både hun og resten
av Sverige.
UDEMOKRATISK SELVTILLIT
I tre tiår har Sverige vært part-
nerskapsland. På absolutt alle måter
var vårt nærmeste naboland kvalifisert
for medlemskap. Likevel tok prosessen
nesten to år. Og det i et Europa der kri-
gen herjer.
Paradokset er at det var Natos minst
demokratiske land som trenerte med-
lemskapet til et av verdens mest robuste
demokratier. Ungarns og Tyrkias hold-
ning til det svenske Nato-medlemska-
pet taler et bekymringsfullt språk om
en allianse der motstridende interesser
tydeliggjøres åpnere enn før.
Nato er ikke ukjent med medlems-
land som ikke lever opp til de demo-
kratiske idealene alliansen er tuftet
på. I mange år var Portugal både et
diktatur og Nato-medlem. Og Hellas
ble ikke kastet ut da oberstjuntaen i
1967 kuppet seg til makten. Men tross
denne historien: Knapt noen gang har
vi sett tvilsomme demokratier med den
selvtillit som Ungarn og Tyrkia nå viser.
Det er ikke noe godt tegn.
VELLYKKET ALLIANSE
Torsdag 4. april var det 75 år siden 12
land i 1949 etablerte den nordatlan-
tiske forsvarspakten. Siden har hele 23
andre land sluttet seg til. Når jubileet
skal feires i Washington, er budskapet
at dette er historiens mest vellykkede
forsvarsallianse.
Likevel skaper veien videre bekym-
ringer for alle som er opptatt av jubilan-
tens ve og vel. Det skyldes ikke "bare"
krigen på vårt eget mørbankede kon-
tinent, men vel så mye det som skjer i
alliansens viktigste land.
Tross løfter om det motsatte tar det
utmattende lang tid for den amerikan-
ske kongressen å enes om helt avgjø-
rende hjelp til Ukraina. I spillet om
presidentmakten setter Donald Trump
egne interesser foran alt annet og følges
av lojale støttespillere i Kongressen.
Prisen betaler ukrainerne.
ATLANTISK UHYGGE
Kynismen blir enda tydeligere når
republikanernes presidentkandidat
på sitt brautende vis proklamerer at
han vil oppfordre Russland til å «gjøre
faen de vil» mot Nato-land som ikke
betaler nok.
Selv den så diplomatiske Jens Stol-
tenberg – nordmannen Donald Trump i
et begeistret øyeblikk kalte «min største
fan « – er krystallklar i sin advarsel:
«Enhver uttalelse om at vi ikke vil
forsvare hverandre, vil undergrave vår
alles sikkerhet.»
Og det er jo her den største faren
ligger. At det fra nettopp USA sås tvil
om sikkerhetsgarantiene som har gjort
alliansen til en suksess.
Det er selvsagt ikke sikkert at Don-
ald Trump igjen blir president. Like
usikkert er det om han fortsetter denne
sikkerhetspolitiske villmannskjørin-
gen hvis han igjen får nøkkelen til Det
hvite hus.
Det sikre er imidlertid at ingen kan
være sikre. For et dypt splittet USA gjør
det relevant å diskutere om landet vil
fortsette å være den sikkerhetsgarantist
vi har lent oss mot i 75 år nå.
Det er dette som har skapt en helt
ny form for uhygge i det atlantiske
fellesskapets korridorer.
ALLTID RELEVANT
Tross mørke skyer så ligger det en slags
trøst i Nato-historien om en allianse
som har en institusjonell erfaring i å
finne sammen på tvers av motsetnin-
ger. Dette er viktig, men til liten hjelp
i å tolke fremtidens trusselbilde. Det
sikkerhetspolitiske bildet er dramatisk
forandret og vil bli enda mer forandret
de kommende årene. Derfor må vi ikke
la oss forlede til å tro at Europa etter
Ukraina-krigen er en variant av tiden
før denne.
Natos historie viser frem en organi-
sasjon med evne til å tilpasse seg skif-
tende sikkerhetspolitiske tider. Det
er jo derfor den hele tiden har vært så
relevant. At både Finland og Sverige nå
er innenfor, illustrerer nettopp dette.
Ikke minst for Norge er det verdt å ta
med seg i en kritisk tid for vår felles
sikkerhet.
HARALD STANGHELLE
Kommentator