Page 100 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2022

100 FORSVARETS FORUM
BUSHFLY: Sjøflyet som skal ta oss inn til grensen av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Flyturen i seg selv er en opplevelse og gir reisen et ekstra ødemarkspreg.
Ienden av vannet er sola i ferd med å gå ned, bladene på fjellbjørka rasler lett, og den enorme stillheten er over oss. Det er august, og vi skal bruke 14 dager på å padle, fyre bål, fiske og skape min- ner helt fra Øvre Anárjohka Nasjonal-
park til Karasjok. 130 km gjennom indre Finnmarks vakreste natur.
Bålrøyken ruller seg til værs og legger seg som et skylag under tarpen, akkurat slik at det kunne forveksles med et enkelt røkeri. Bjørka er lett å fyre. Mange av kvis- tene på hver eneste av de lavvokste bjør- ketrærne som dekker landskapet i Øvre Anárjohka nasjonalpark, er knusktørre og tennes lett med bare én fyrstikk. Til- værelsen er fantastisk, området er over- veldende, og det napper i fiskestanga så fort vi tar et kast.
Vi ligger ved Bakterozejávri, flere mil fra nærmeste tegn på mennesker. Her ren- ner det en liten bekk med et stort navn.
Kárasjohka. Med et hint av Finland sildrer den uforstyrret gjennom et landskap som har vært uforandret på flere tusen år. Vi sjøsetter kanoen og begynner på ferden nordover.
PADLING I MOTSTRØM
Lukta fra morgenbålet treffer teltet idet de første solstrålene skinner gjennom over åsryggen bortenfor. Turkompanjong Sondre er alt oppe, og kaffekjelen nærmer seg kokepunktet da jeg kommer bort til bålplassen. Det er nå fem dager siden vi ble flydd inn til Boulzajávri, et vann på grensen til Øvre Anárjohka nasjonalpark. Herfra padlet vi motstrøms sørover inn i parken for å nå det sørligste padlebare punktet av Kárasjohka. Dels for at det er et stykke inn i Øvre Anarjohka Nasjonal- park, en park vi begge lenge har ønsket å oppleve, og dels for å kunne si at vi padlet så mye som det var mulig, av Kárasjohka
på norsk side.
Vi har fått i overkant av 11 kg hvit fisk.
Abborene er noen ordentlige kubber. Den minste vi har fått, veide 750 g. De gir gode middager, men også gjedda har mettet oss disse første dagene, største på 4 kg. Nå er vi på vei nordover, og hver eneste sving er nytt land og spennende.
Elva blir gradvis bredere, men ikke særlig dypere, så vi tar i bunn. Vi fester en lang paracordsnor i begge endene av kanoen, som gjør det enkelt å styre og dra kanoen med seg der det er for grunt. Denne metoden kalles å «line». Vi blir pent nødt til å vasse og line kanoen fra tid til annen. De første minuttene gjør vi alt for å unngå å bli våte frem til vi innser at vi streber mot det umulige. Da først beina er våte, går liningen lettere, og vi plasker oss stødig nedover de grunne partiene. Ved endt etappe fyrer vi bål som tørker godt og som tidvis holder bålstei-