Page 18 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2024

STANG INN
HARALD STANGHELLE
Kommentator
X-ene i Nato-
regnestykket
Nato ble kalt en
formidabel suksess da
75-årsjubileet ble feiret
i Washington. Men bak
jubelen skjuler det seg
en usikkerhet det er
nødvendig å diskutere.
Det er ingen tvil om at Nato har styrket sin
posisjon etter det brutale russiske angrepet
på Ukraina.
Her hjemme må vi tilbake til den kal-
deste fasen av den kalde krigen for å finne
maken til dagens folkelige og politiske
støtte for Nato-medlemskapet. Og det var
i Nato våre to nordiske naboland søkte
sikkerhetspolitisk ly da Europa igjen ble
krigsskueplass.
I 75 år har alliansen vist seg som en tro-
verdig garantist mot reelle og mer innbilte
trusler. Likevel er det nettopp nå vi mer
enn aner fremveksten av politiske tren-
der som utfordrer Natos selvsikkerhet i
jubileumsåret.
Det gjelder ytre trusler som et aggressivt
Russland og et selvhevdende Kina represen-
terer. Men det gjelder også en usikkerhet
som formes av det som skjer innad i alli-
ansens medlemsland.
Og den viktigste x-en er hvilken kurs
amerikanske velgere setter for USA gjen-
nom valget av ny president.
Toppmøtet i Washington «ble en tyde-
lig bekreftelse på at vår 75-årige allianse
er i god skikk og klar for fremtiden», har
utenriksminister Espen Barth Eide skråsik-
kert slått fast. Det var ikke dette professor
Janne Haaland Matlary observerte. Hun så
et toppmøte som «ble preget av geriatrisk
observasjon fremfor strategisk seriøsitet»,
som professoren så sleivete formulerer det
i Dagens Næringsliv.
Men siden toppmøtet har Joe Biden
kastet inn håndkledet. 81-åringen hylles
for at «takket være ham er samarbeidet
over Atlanteren tett, Nato er sterkt og USA
en god og pålitelig partner for oss» (for-
bundskansler Olaf Scholz).
Det er verdt å merke seg ordene «takket
være ham». For underteksten her er en dyp
uro, grensende til frykt, for hva som kom-
mer etterpå.
For Biden kan sin sikkerhetspolitikk.
Det samme kan ikke sies om Kamala Harris.
Hun har imidlertid fulgt Bidens Nato-linje,
gitt sterk støtte til Ukrainas frihetskamp,
og de fleste regner med at dette videreføres
med Harris som president.
Slik blir det neppe om amerikanerne
enda en gang gir Donald Trump nøkkelen
til Det hvite hus. Da kommer uberegnelig-
heten igjen inn som en råtten bærebjelke
i amerikansk sikkerhetspolitikk. Det spe-
kuleres på om Ukraina vil bli ofret, og
pessimistene stiller spørsmål om USA vil
forbli i Nato.
Da er det verdt å minne om at presiden-
ten ikke kan ta USA ut av Nato på egen
hånd. Det er også verdt å huske at i den
forrige Trump-perioden så gikk det seg til
på et vis, bare europeerne la mer penger
på Nato-bordet. Men nå ser vi et USA der
mange dyrker en isolasjonisme med dype
røtter i amerikansk historie.
I hele Natos levetid har den amerikanske
sikkerhetsgarantien vært selve bunnplan-
18
FORSVARETS FORUM
ken i forsvarsbyggverket. Derfor er det mildt
sagt urovekkende at amerikanske velgeres
Nato-støtte svekkes.
I 2002 støttet 75 prosent amerikansk
Nato-medlemskap. I år er det sunket til bare
58 prosent, i følge måling gjengitt i avisen
Information. Og ikke nok med det: Bare
43 prosent av republikanerne ser positivt
på Nato.
Det er i denne samfunnstemperatu-
ren Donald Trump opererer. Han treffer
en nerve hos mange. Ikke minst hos dem
som er lei mislykket intervensjonspolitikk
i Irak og Afghanistan.
Summen av dette kan få katastrofale
følger for et kjempende Ukraina.
Men x-ene i Nato-regnestykket begrenser
seg ikke til utfallet av presidentvalget. Også
i europeiske land blomstrer en høyrenasjo-
nalisme med en stadig dypere skepsis til å
gjøre Ukrainas kamp til Nato-landenes sak.
Vi vet ikke hvor store «ofre» europeiske
velgere er villig til å akseptere hvis kampen
om Ukraina blir en langvarig stillingskrig.
Russerne spekulerer åpenbart på at euro-
peerne går trett av å betale kostnadene.
Putin håper så utvilsomt at et skifte i Was-
hington skal ha en dominoeffekt som faller
ut til hans fordel. Eller at et nytt energisjokk
eller inflasjonsspiral skal undergrave viljen
til å gi Ukraina helt avgjørende støtte.
I et enda bredere perspektiv melder
KI-revolusjonen seg på som en sikkerhets-
politisk x-faktor. Det samme gjør den stadig
hardere tonen mellom Nato og Kina.
X-ene er altså både mange og store. Men
Nato-alliansens evne til å møte et verdens-
bilde i stadig forandring har vist seg å være
dens historiske styrke.
Denne dynamiske arven kan bli verdifull
å ta med seg videre.