Page 32 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2024
P. 32
HOVEDSAKEN | FORUM I UKRAINA
32
«Ikke bare reddet jeg mitt eget liv med
behandlingen jeg lærte i Norge, men det
reddet også benet mitt.»
MUNIN, SOLDAT
trolig bevisstheten et lite øyeblikk. Da han kom til seg
selv, så han at buksene var fulle av blod. Han satt på
turniké, et belte som strammes hardt for å stanse blød-
ninger, på begge bena.
– Da så jeg kameraten min ligge på bakken. Kroppen
hans var helt ødelagt.
Et lite øyeblikk sitter Munin taus på kafeen i Kyiv.
Øynene blir blanke.
– Galskap, sier han for seg selv og rister på hodet.
Munin ropte på hjelp over sambandet, men ble ikke
beroliget av svaret. Han forstod at hjelpen kunne være
langt unna. En time etter at han ble såret, nærmet den
hurtige reaksjonsstyrken seg ham.
– De var så nærme at vi kunne snakke sammen, men
plutselig ble de tatt under tung beskytning av en russisk
stridsvogn og utsatt for gassangrep. Jeg hørte at de ropte
at de måtte trekke seg tilbake.
Etter hvert ble det også mørkt. Med mørket kommer
de russiske dronene med termiske sensorer. De fanger
opp varmesignaturer og eier natten på den ukrainske
slagmarken. Det gjør det vanskelig å hente ut sårede.
– I verste fall kunne jeg bli liggende alene i ti timer før
de kunne forsøke å få meg ut på nytt. Inni hodet mitt
tenkte jeg bare «Faen! Jeg kommer til å miste benet.»
Munin samlet seg og hentet fram de mentale verk-
tøyene han fikk fra nordmennene som trente ham. Det
handlet om å holde hodet kaldt, tenke klart og ikke
gi opp.
I stedet for å få panikk tok han kontroll over frykten.
Så kom han på den lille notatblokken, den han brukte
under opplæringen i Norge. Han fant notater han kunne
benytte i akkurat denne situasjonen. Noen enkle punk-
ter som kunne redde benet hans.
– Det er ikke anbefalt, men kan gjøres om man vet
hva man driver med og har kontroll på skaden, sier han.
Det Munin viser til, er å løsne turnikéen, så blodet
strømmer til kroppsdelen under der den er festet. På
den måten holder man «liv» i vevet under skadestedet.
Dersom en turniké sitter på lenge, kan det gi permanente
skader. Det er risikabelt. Dersom blødningen ikke er
stanset skikkelig og man løsner turnikéen, risikerer
man å blø i hjel.
Munin sto overfor et dilemma. Skulle han løsne tur-
nikéen og risikere å blø i hjel, eller skulle han beholde
den stramt på og risikere å miste benet?
Han bestemte seg for å stole på egne kunnskaper.
Sakte løsnet han turnikéen, klar til å stramme til der-
som det begynte å blø på nytt. Han kjente en enorm
lettelse da han så at blødningen var stanset, og at benet
kunne reddes.
For Munin tok det rundt tre timer før den første
hjelpen fra den hurtige reaksjonsstyrken kom til ste-
det. Ikke før neste morgen kunne de evakuere. Takket
være behandlingen han lærte i Norge, og en god dose
smertestillende kunne han ta seg ut av området for egen
maskin.
– Ikke bare reddet jeg mitt eget liv med behandlingen
jeg lærte i Norge, men det reddet også benet mitt, sier
Munin.
– VI ER GODE!
De gode tilbakemeldingene fra de ukrainske soldatene
kommer ikke overraskende på hærsjef Lervik.
– Dette sier jeg ikke for å være kjepphøy, men det
korte svaret på det er at vi er gode!
Det samme hører de fra andre allierte som trener i
Norge sammen med Forsvaret. Forsvaret trekker på lær-
dommer fra mange år i operasjoner som Afghanistan,
Irak og Jordan.
– Vi begynner faktisk å få en del erfaring og kunnskap
på dette området, sier han.
TRENT AV KYSTJEGERKOMMANDOEN
Solen skinner over slettene der de ukrainske marine-
infanteristene øver på kampoperasjoner i retning av
Kherson. Det er nesten idyllisk. Hadde det ikke vært for
menn med automatvåpen og det at russiske styrker bare
står noen mil unna, kan det hele minne om en behagelig
sommerkveld langs elvebredden.
Bataljonen fra 35. marinebrigade var noen av de første
som startet offensive operasjoner over til andre siden av
Dniproelven. Siden har de mistet mange menn.
– Dette området anses for å være et av de tøffeste
områdene å slåss i, sier Syava.
Ukraineren vet hva han snakker om, han har kjempet
i krigen siden starten av fullskalainvasjonen.
Han er i midten av 20-årene, veltrent og har en stoisk
ro over seg. For noen timer siden begravet han kame-