Page 79 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2024

FORFATTER: VÅRIN ALME
Phd-kandidat og kommentator i amerikanskpolitikk.no
grunnlovsfedrene hvor tett de skulle samarbeide
tidslogikken. Allianser er, i denne tankegangen,
med andre land. Det beste, besluttet de, var å
unngå allianser: De var unødvendige for en stat
som USA, ja, direkte farlige. Allianser ville vikle
USA inn i andre staters interesser og konflikter
og korrumpere det politiske systemet i den nye
amerikanske republikken. Slik hadde det seg at
George Washington formante «ingen permanente
allianser».
Denne skepsisen til allianser som samarbeids-
form har preget amerikansk historie siden. Den
lå til grunn både for Monroe-doktrinen av 1823
og for Woodrow Wilsons idé om Folkeforbundet
etter første verdenskrig – en organisasjonsform
han mente kunne erstatte allianser i internasjonal
politikk. Skepsisen var også til stede i debatten
om Nato etter andre verdenskrig. Nato-kritikere
mente at alliansen var unødvendig og fryktet at
den ville ødelegge for fredelige samarbeid, blant
et gode så lenge de ledes av USA. Amerikanske
alliansebånd har ifølge Harris forhindret kriger
og ivaretatt frihet og fred verden over samtidig
som de har «hjulpet Amerika i å bli det mektig-
ste, mest velstående landet i verden». Den ame-
rikanske støtten til Nato er derfor «hellig» og
«satt i stein». Representerer så Trump den andre
siden i debatten – og strengt tatt det dominerende
synet i mesteparten av amerikansk historie? Ikke
helt. Riktignok er han skeptisk til allianser, men
Trump frykter ikke at allianser skal korrumpere
det politiske systemet og føre med seg unødvendig
konflikt, slik Washington og Wilson gjorde.
Så hva er Trumps syn på allianser? Som alt med
Trump kan man aldri være helt sikker. Det finnes
tre hovedtolkninger. Den ene er at Trump har et
rent pragmatisk-transaksjonelt syn på allianser.
Allianser – som annen utenrikspolitikk – handler
annet ved å undergrave det nylig opprettede FN.
Under den kalde krigen forduftet mye av allian-
seskepsisen. Særlig Koreakrigen ble et vendepunkt.
Den rådende politisk konsensus var nå at allian-
ser kunne fremme amerikanske interesser, spre
amerikansk innflytelse og bidra til fred i verden.
Dette fordi USA som et eksepsjonelt land nå kunne
bruke disse alliansene til å forme verden i sitt bilde.
Kritikken stilnet imidlertid ikke helt, særlig
ikke i akademiske kretser. Realister fra Hans Mor-
genthau til Stephen Walt har argumentert for at
amerikanske ledere nærmest manisk har samlet
på allianser uten hensyn til nasjonens egeninte-
resse. I dag står debatten mellom forkjempere for
engasjementspolitikk (deep engagement) på den
ene siden og forkjempere for tilbakeholdenhet
(restraint) på den andre.
HARRIS OG TRUMP I AMERIKANSK
ALLIANSETRADISJON
Hvordan passer Harris og Trump inn i disse tan-
kestrømningene? Harris representerer etterkrigs-
om (kortsiktig) gevinst eller tap i materielle termer.
Allierte er potensielle snyltere som kan utnytte
amerikanske ressurser og dermed svekke landet.
Å trekke USA ut av multilaterale avtaler som ikke
gir slik umiddelbar vinning og holde allierte på tå
hev, blir for Trump dermed å sette «Amerika først».
Den andre muligheten er at Trump ikke egent-
lig bryr seg så mye om USAs nasjonale interesser,
men mer om egne, personlige interesser – og at
allianser som Nato derfor avhenger av å være på
god fot med Trump personlig. En siste mulighet
er at Trumps alliansesyn er mer prinsipielt enn
antatt: at han har en generell antipati mot allian-
ser som sådan. Da blir arbeidet for å holde Nato
samlet vanskeligere.
Uansett kan valget i november bli avgjørende
både for allianser som Nato og for det større pro-
sjektet med den liberale verdensorden. For å forstå
hvordan, må vi også forstå de to kandidatenes
syn på allianser og deres funksjon i internasjonal
politikk.
FORSVARETS FORUM 79