Page 68 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2021

PORTRETTET
JARLE ANDHØY
tter krigen ble de virkelige heltene glemt.
Jarle Andhøy (44) sitter på en ute- servering på Akershusstranda i Oslo og snakker om det som opp- tar det meste av tankene og tiden hans nå: krigssei- lerne. Sommeren er over, det er iskaldt i luften, men solen skinner. Krigssei- lerne er dem Andhøy kal- ler krigens egentlige helter. I snart 20 år har han intervjuet dem, sam- let historiene deres, forsvart og kjempet
for dem.
– Krigsseileren har
ikke ett ansikt, som Max Manus, og hva disse gutta egentlig gjorde og betød for å sikre vår frihet, er ukjent for folk flest.
– Det er en stor jobb som gjenstår med å fortelle krigsseilernes historier til generasjonene som kommer, som skal leve i og nyte den friheten som disse har båret frem. Mitt mål er å gi legendene anerkjennelsen de fortjener. Fortelle det norske folk og verden om
disse sjøfolkene, sier Andhøy.
– Og hva som faktisk skjedde.
DET FØRSTE MØTET
Det var i 2003 at Andhøy gjorde sitt før- ste intervju med en tidligere krigsseiler. Da hadde han gjennom flere år lært noen av dem å kjenne. Tenåringen Jarle hadde kommet i snakk med disse mennene i hjembyen Larvik, de som på mange måter levde livet sitt utenfor samfunnet. Han hadde fått høre historier om torpederin- ger, arrestasjoner i alliert havn, historier om å komme hjem til ingenting. Tap av venner, tap av inntekt.
– Det er noe som gjør sterkt inntrykk på en ung gutt, sier han.
Han hadde tidlig fått høre litt om krigs- seilerne gjennom bestemoren sin, Elsa. Hun var forlovet med en krigsseiler, som døde på havet under andre verdenskrig.
Nå, etter å ha jobbet med å dokumen- tere krigsseilernes opplevelser i snart to tiår, klarer han nesten ikke å slutte å
snakke om uretten han mener er begått mot dem.
– For meg er det helt uforståelig. Den hjemkomsten de opplevde, mangelen på interesse, mangelen på forståelse ... Det er ingen rasjonale i det! Hvis du sier til en norsk politiker eller skoleelev at det var krigsseilerne som var avgjørende for at de allierte vant andre verdenskrig, aner de færreste hva du snakker om.
siste årene krevd, at våre fremste ledere løftet frem disse før det var for sent – og ingen av dem igjen i live. Innsatsen til krigs- seilerne er totalt under- kjent, sier Andhøy.
– Fortsatt, mener du?
– Utvilsomt.
42 000
I august i år, i forbin- delse med markeringen av 75-årsjubileet for fri- gjøringsdagen (som ble utsatt i fjor på grunn av korona), ble særlig krigs- seilernes innsats løftet frem. Til stede var kon- gehuset, daværende stats- minister Erna Solberg samt utenriksministeren og forsvarssjefen. Under lunsjen samme dag satt Andhøy selv ved Kon- gens bord, sammen med krigsseilerne Karl Aksel Andresen, og Oscar Trau- mer Andersen og 104 år gamle Edvard Trevland.
I sin tale sa Erna Solberg: «I dag ser vi klart at vi burde tatt oss råd til å være rau- sere da krigen var over. Rausere mot alle dem som hadde opplevd krigens konsekven- ser.»
– Av cirka 42 000 norske krigsseilere, var det syv som var i fysisk god nok form til å komme til regje- ringens minnemarke- ring. Syv stykker, sier Andhøy.
– Men selv om det bare var syv der, er disse ambassadører for en yrkesgruppe. Når de står på fremste rekke på rød løper og får kongens heder, bærer de med seg 40 000 på skulderen.
68
NORSKE GUTTER OG MENN
Krigsseilerne var langt på vei ordinære, sivile norske gutter og menn som via sjø- veien leverte våpen og drivstoff til Norges allierte under krigen. Det var farlig arbeid. De levde i konstant frykt for angrep fra fienden, flere observerte torpederinger av andre skip, de hadde lite kontakt med fami- lie og nære hjemme i Norge. Da de kom hjem, ble ikke innsatsen deres anerkjent, hverken av myndigheter eller vanlige folk. De fikk ingen heder for hva de hadde vært med på, men ble møtt med likegyldighet.
– Det var det de kom hjem til. Og selv i dag forstår de færreste hva disse gutta gjorde for landet og friheten i fem år, sier Andhøy.
Det tok svært lang tid før innsatsen
deres ble akseptert av myndighetene, som
i ettertid er blitt sterkt
kritisert for hvor-
dan krigsseilerne ble
behandlet. Den for-
melle unnskyldnin- som levde sine liv. gen fikk de først i 2013
da daværende for-
svarsminister Anne-
Grete Strøm-Erichsen
unnskyldte til krigs-
seilerne på vegne av
staten for behandlin-
gen de fikk av sam-
funnet etter andre
verdenskrig.
– Det er ikke
dagens politikere
som har ansvaret for, kall det sviket, eller tyveriet, som ble begått mot krigsseilerne. Men det som er deres ansvar, er å aner- kjenne, minnes og hedre dem som ble glemt. Derfor har jeg oppfordret, og de
«Devarstoltefolk
Jeg vet at hadde vi stått ved dørter- skelen til Antarktis igjen, så hadde vi gjort det samme.»