Page 78 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2021

78
VIL FORTSETTE 1: Magnus Mjelde drømmer om å bli marinejeger.
«Det er ikke nordlyset du tenker mest på når du er her oppe, men det gir jo energi å tenke på hvor fint det kan være her» MAGNUS MJELDE
heim.
Hun hadde nettopp røket på fall-
skjermjegeropptaket på Rena, som hun hadde trent for og forberedt seg på. Tre ganger i uka hadde hun gått med tung sekk på ryggen i månedene før oppta- ket. Da var skarpskytter en grei trøst. – Å bli skarpskytter må være noe av det kuleste du kan gjøre i Forsvaret.
– Vi er fire jenter i en tropp på 40. To av oss skal bli skarpskyttere. Det er også litt kult, sier hun.
– Jeg vet jeg ikke er den beste skytteren akkurat nå, men det har jeg tenkt å bli.
– Hvordan skal du bli det?
– Pugge, pugge, pugge!
Å skyte er nemlig mer enn å trekke av.
Du må lære deg våpenet. Du må studere vind. Fysikk. Måle. Regne.
Bergenseren Magnus Mjelde kom også fra fallskjermjegeropptaket. Han fullførte store deler før han slo opp en kneskade.
– Jeg var skikkelig skuffet, innrømmer han.
– Det var det jeg virkelig ville gjøre. Det tok en dag før jeg sa det til familien min. Jeg sa det til gutta med én gang, da. De skjønner det bedre.
FLÅ RYPE OG SPISE FISK
– Vi bygger robusthet fra dag én, sier sjefs- sersjant Lars Stian Hallonen.
– Vi skal kunne operere over hele Finn- mark – også om vinteren. Da må vi kunne ta vare på oss selv.
Det første som møtte Aurora Nata-
lie Varela-Jamtøy og Magnus Mjelde da de kom til Porsangmoen, var et to uker langt patruljekurs. Soldatene skulle over- leve ute og med de næringskildene de selv kunne finne – i et vinterdekt Finnmark. De måtte flå rype og tilberede fisk. Og de tilbrakte flere døgn i eget selskap i en jer- venduk.
– Mentalt veldig tøft, sier Vare- la-Jamtøy og Mjelde.
– Veldig viktig, sier sjefssersjant Hal- lonen.
– Alle soldatene våre må være i stand til å fyre et bål eller bygge seg ly – uansett hvor de er. Jervenduken har alle med. Da må vi også kunne overleve i den. Det er en bærende ferdighet for soldatene våre.
Hallonen sier at Porsanger bataljon har to oppdrag: å være en terskel som holder fienden unna, og være den styrken som skal forsvare Norge i Finnmark.
– Beliggenheten er fantastisk. Vi er sen- tralt plassert. Vi er ikke langt fra Troms hvor store deler av Hæren er, man kan komme hit både sjø- og landeveien og det er langt nok unna Russland til at det ikke provoserer dem at vi øver her.
KLANK I METALLMÅL
Grove kaliber krysser vindkuler og dundrer over fiskevannene i Halkavarre skytefelt. Noen tideler senere høres et eller annet klank i metallmål. Soldatene som skal bli skarpskyttere, har flyttet seg til en ny topp. Målet er 500 meter unna. De treffer flere ganger. Men mellom top-
pen og målet ligger flere dalsøkk. Det gjør skyting krevende. Vindkastene kan komme plutselig.
Et par liggeunderlag – som soldatene trodde lå trygt under stein og rifle – flyr ned en skråning. Soldatene løper etter. De har tabeller for å skyte på opptil 6 meter per sekund.
– Nå blåser det 8. Men det er 12 og 13 sekundmeter i kastene, sier en av instruk- tørene.
– Vi avbryter.
SNØEN LYSER
Det var faren til Aurora Natalie Vare- la-Jamtøy som fikk henne motivert for Forsvaret. Han er i Forsvaret.
– Jeg vil gå Krigsskolen, sier hun.
– Men når vennene mine hjemme hører at jeg vil bli militær, er det ingen som tror meg. Og i alle fall ikke jeger! At jeg skal ha mange døgn i felt?
Soldatene pakker sammen. Flokken med nye ulver marsjerer hjem. Alle bærer hver sin skarpskytterrifle. Vinter i Finn- mark er også mørketid, og snart er det bare snøen som lyser. Skydekket er tett, og snart skal det snø.
– Det er ikke nordlyset du tenker mest på når du er her oppe, men det gir jo energi å tenke på hvor fint det kan være her, sier Magnus Mjelde.
På sikt er målet hans å bli marinejeger.
– Men nå gleder jeg meg til å ta sku- terlappen!
PÅ BESØK | FINNMARK LANDFORSVAR