Page 58 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2022

PORTRETTET
CARL MARTIN EGGESBØ
58 FORSVARETS FORUM
– Du går så intenst inn i rollen du spiller, og prøver å sette deg inn i følelsene og omstendighetene til karakte- ren, og så er tagningen slutt, og så er det kaldt, «på med jakke», inn og ut mellom fik- sjon og virkelighet, forteller han.
– Og målet, slik jeg ser det, er å gjøre fiksjonen til virkelighet for deg selv, så det er en litt schizofren opp- gave, for å si det sånn.
Og over tid er det stres- sende for kroppen, forteller Eggesbø.
– Du blir jo berørt av materialet når du jobber sånn, både fysisk og psykisk. Og det tror jeg ... Er det noe vi kan få til med denne filmen, er det å bringe historien nær- mere dem som ser på så den ikke skal føles som et støvete historisk dokument. Vi viser frem personer av kjøtt og blod, sier han.
– Som kunne vært deg og meg.
Nylig flyttet Eggesbø til-
bake til Oslo med samboe-
ren etter å ha tilbrakt to år i
Trondheim, hvor han jobbet
på Trøndelag Teater. Han er
født og oppvokst i Oslo, men det er ikke utelukkende uproblematisk for ham å ha flyttet tilbake til en leilighet midt i sen- trum av hovedstaden.
– Jeg synes det er fint å bo i Oslo, men jeg savner Trondheim. Å ha bodd i en litt mindre by for så å komme hit ... Nå bor jeg midt i byen og går til fots til jobb på teateret hver dag, og de 2 kilometerne er veldig hektiske, med reklame og folk over- alt, ler han.
– Jeg skulle ofte ønske jeg hadde en skogsvei å gå til og fra jobb.
Oslo er ikke nødvendigvis endestasjo- nen. Eggesbø har lyst til å bo litt andre steder også. Under studiene var han på utveksling i både Italia og Amsterdam. Han
«Jeg skulle ofte ønske jeg hadde en skogsvei å gå til og fra jobb»
liker å reise og oppleve nye steder.
– Jeg er en veldig sosial person, men
trekker meg ofte tilbake til meg selv.
Når han ikke jobber, er Eggesbø det han
selv kaller en «prosjektigangsetter».
– Det har blitt sånn at jeg ofte baker brød. Jeg holdt på med surdeig en stund, og så ble det kombucha og fermentering, og i en periode hadde jeg akvarium med fisk. Da fiskene døde, var jeg på en måte
ferdig med akkurat det, forteller han.
– Jeg tror jeg er i en fase av livet hvor jeg lærer meg å prioritere og forstå hva som faktisk er gjennomførbart. Men jeg har lyst til veldig mye og har et høyt indre tempo. Eggesbø kan ikke huske noen gang å ha «binget» en TV-serie, altså å ha sett alle
episodene i ett strekk.
Det er derfor han liker så godt å trene. Det blir en form for meditasjon, å holde krop- pen i gang er viktig for ham. Han liker å løpe, drive med yoga – og tabata. Tabata er en intens treningsform hvor du trener både styrke og kondi- sjon. Det var Jakob Oftebro
som lærte ham det.
– Jeg spilte lillebroren til
Jakob i «Den største forbry- telsen». Jakob skulle spille en profesjonell bokser og måtte trene mye på opptak.
Filmen er basert på for- fatter Marte Michelets bok med samme navn og hand- ler om deporteringen av norske jøder under andre verdenskrig.
For å få inn noen effektive treningsøkter under innspil- lingen trente Eggesbø og Oftebro nettopp tabata.
– Jeg får veldig mye igjen for å være fysisk aktiv. Enten jeg står på scenen eller bak kamera, så er kroppen mitt viktigste verktøy, så det handler i hovedsak om å bli mer til stede i kroppen.
Et annet prosjekt han er i gang med, er å strikke en vest som han tenker å ha på seg på premieren til «Kampen om Narvik». Å strikke lærte han seg på skolen, og så har han fått hjelp med det mer avanserte ved å se på Youtube.
– Blir du ferdig med dette prosjektet, da?
– Ja, det blir jeg nok. Jeg håper det i hvert fall. Jeg må bare komme i gang.
Eggesbø ler av seg selv. Alt handler om balanse, sier han. Han forteller at han under dette intervjuet, hver gang han har sagt noe, har han hatt lyst til å si det mot- satte. Sosial, ikke sosial. Bo i Oslo, ikke bo i Oslo.
– Det er symptomatisk for meg, sier Carl Martin Eggesbø.
– At jeg er nysgjerrig på alt.