Page 18 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2024

STANG INN
HARALD STANGHELLE
Kommentator
Minner til bruk og misbruk
Denne høsten ruller
filmer om både Nr. 24 og
Quisling over kinolerretet.
Begge er en del av en
utvidet minnekultur vi sårt
har bruk for.
Mens tidsvitnene naturlig nok knapt lar seg
høre lenger, så er det et interessant fenomen
at den andre verdenskrig fortsatt skaper
debatt.
Vi blir ikke ferdig med Krigen med stor
K. Og det er det heller ingen grunn til at vi
skal bli. Dette store europeiske dramaet
resulterte i fem års okkupasjon av vårt eget
land. Men mer betydningsfullt er det å være
bevisst på at siste verdenskrig var et gigan-
tisk oppgjør om hvilke samfunnsverdier
som skulle prege oss.
Og nettopp på dette frontavsnittet var
tidsvitnene så viktige. Lenge etter at krigs-
drønnene hadde stilnet.
Gjennom flere generasjoner fungerte de
som en insisterende påminnelse om den
store krigen på Europas mørbankede konti-
nent. Kriger har det riktignok vært mange
av, men ingen av dem har som kampen mot
nazismen også vært et ideologisk oppgjør:
Nazismen måtte knuses for at demokratiet
skulle få livsvilkår.
Og det var dette tidsvitnene represen-
terte.
Derfor er det neppe noen overdrivelse å
hevde at tidsvitnene fungerte som en vak-
sine mot at nazisme og antisemittisme igjen
skulle få fotfeste her hjemme.
Nå er denne epoken historie.
Og igjen blomstrer jødehatet mens høy-
reekstreme bevegelser styrker seg i mange
europeiske land. Dette skjer parallelt med
at det her hjemme blir stadig vanskeligere
å få organisert turer for norske skoleelever
til tyske konsentrasjonsleirer for å lære om
det store industrielle folkemordet i Europas
historie.
Dette skjer i en tid da norske jøder igjen
føler frykt. Vår vesle jødiske minoritet opp-
lever trusler og trakassering. Og det av én
eneste grunn: at de er jøder. Det er en livs-
farlig utvikling. Selvsagt for dem det gjelder,
men også for oss som samfunn.
Rundt oss ser vi at demokratiet som sam-
funnssystem er under press, også i land som
har rykte på seg for å være stabile demo-
kratier. Det er slutt på æraen da det var
demokratiene som var på frammarsj. Nå
registrerer indeksene som måler slikt, det
motsatte – altså demokratisk tilbakegang.
Det vil være naivt å tro at vi nordmenn
er immune mot slikt. Men det gjør det enda
viktigere å se hva av minnekulturen vi skal
ta med oss til bruk i forsvaret av helt sen-
trale verdier.
En minnekultur er i seg selv ingen
garanti mot noe som helst. Men en bevisst
minnekultur kan bidra til å bygge opp en
sterkere mental beredskap mot farlige sam-
funnstrender. Og på dette området er vi
ikke spesielt foroverlente.
Det er selvsagt ikke snakk om pompøs
heltedyrking og krigsglorifisering. Snarere
om å formidle et innhold som støtter opp
om verdiene som er nødvendig for et robust
demokrati i en ulvetid.
Dette er enda viktigere når vi ser at
Putin-regimet helt skamløst misbruker
oppgjøret med nazismen til å legitimere det
brutale overfallet på Ukraina. For i Moskva
dyrkes en stadig aggressiv nasjonalisme. Det
drives frem en holdningsmessig ensretting
under dekknavnet patriotisme.
Slikt er en påminnelse om at krigsmin-
ner er også politikk. Og at historien ikke er
statisk, men åpen for tolkninger som igjen
kan brukes og misbrukes.
Vi går snart inn i et år da det er 80 år
siden frigjøringen. Avstanden til okkupa-
sjonsårene blir i tid ubønnhørlig større.
Kanskje 2025 er en av de siste store mar-
keringene av det som ble helt avgjørende
for at Norge formet seg slik nå kjenner det.
Det bør gjøre oss enda mer bevisst på
hvordan vi skal minnes. Og hva vi vil med
en aktiv minnekultur.
På hvert sitt vis inviterer høstens to fil-
mer til refleksjon. De gjør inntrykk, ikke
minst fordi det ikke er svart-hvitt-bildene
som dyrkes. Snarere gråsoner som likevel
viser frem holdninger som fortsatt har
gyldighet.
Gunnar Sønsteby – Nr. 24 – reiste rundt
på skoler over hele landet for å fortelle. Han
avsluttet aldri holdningskampen. Og slik
er han også portrettert i filmen som bærer
dekknavnet hans.
Vi ser ham møte nye spørsmål i en ny
tid. Det stimulerer ham, selv når svarene
ikke er så opplagte.
Så kalte da også Gunnar Sønsteby seg
for en «fanatisk demokrat». Den eneste
form for fanatisme som er verdt å heie på.
Også derfor har historien om ham fortsatt
en egenverdi.
For nesten umerkelig forsvant tidsvit-
nene ut av vårt samfunnsliv. Da blir det
ekstra viktig å ha et bevisst forhold til hvor-
dan vi som samfunn skal ta vare på verdiene
som står igjen etter dem. For selv når fortel-
lingene blekner, kan en sunn minnekultur
være et bolverk mot autoritære krefter.
18
FORSVARETS FORUM