Page 80 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2024

FRILUFTSLIV
FINE TRÆR: I dalbunnen er det furuskog og fint vandre-
terreng. Her følger vi stien innover mot Ole Nergårdbua.
som holder til på Setermoen. Da vi planla
turen, kom de typiske turene som Storala
Mitt reisefølge er barndomsvennen Jens-Olaf,
og Blåberget frem, men vi ønsket begge noe
vi kunne bruke hele helga på. Valget falt på
Øvre Dividal. Der var sommerveien fortsatt
åpen, minimalt med snø og en rekke koier
som vi potensielt kunne bruke om vi ville det. Et godt
utgangspunkt.
Vi tjuvstarter helga på en torsdag og kaster to mellom-
store sekker inn i bagasjerommet før portvakta åpner
bommen fra leiren. Fjernlysene skrus på, og bilturen på
1 time 40 minutter. går i et jafs med forventninger som
samtaleemne. Vi velger å ta første natta ved Fossbua, et
steinkast fra grusveien på vei innover Dividalen. Til tross
for at vi er midt i natta, har begeistringen for å ankomme
denne vesle koia vekkende effekt, og vi fyrer opp, setter over
kaffen og natta blir vel så lang før vi kryper ned i posen.
Dagen etter tar vi oss kjapt inn til den endelige parke-
ringsplassen, som forøvrig bare er åpen sommerstid, og
begynner vandringen inn i Øvre Dividal Nasjonalpark.
Kraftig furuskog og et stemningsfullt elvebrus fra Tronga
avgjør første stopp på vei innover. Elva kaster seg mellom
fjellsidene i juvet, og vi rekker akkurat et godt syn av
80
FORSVARETS FORUM
fossen og jettegrytene som er dannet over tusenvis av år.
Etter en times tid kommer vi til Ole Nergård-bua, som
også blir vår plass for resten av turen. Denne bua er en
gjenoppbygget kopi av den originale hytta som ble bygget
og brukt av Ole Nergård (1894–1985). Han var en norsk
jeger og tradisjonell fangstmann som hovedsaklig drev
med snarefangst av ryper, med utgangspunkt i bua han
satte opp så pent inntil Divielva.
Under nattas kaffelag har landskapet blitt dekket av
et lett lag med nysnø. Vi pakker sekkene og forlater koia
for noen timer og begynner å utforske området. Vi går
mot sørvest og følger stien gjennom furuskogen langs
Anjavasselva. Dalføret er dramatisk nærmest elva. Det er
lettgått, og som ellers i Troms, føler man seg fort liten i det
storslåtte landskapet. Vi går mot Návsti og får dimensjonene
på området i nærere syn da vi kommer litt opp i høyden.
Å komme frem hit, tok noen timer, og på tilbaketuren tok
mørket oss igjen før vi nådde hytta.
KLARVÆR OG SAKTE TILVÆRELSE
Fjellet om senhøsten er en flott tid for å lade batteriene.
Etablere en base, gå korte dagsturer rundt i området og
så mange timer med fyr i ovnen. Det er viktig å roe ned,
følge naturens rytme og bare være. En helgetur som dette
er et godt utgangspunkt for det. Lite eller ingen dekning
gjør at mobilen legges bort. En enkel koie med to brisker
og en ovn utgjør mer enn nok, og man kommer i kontakt
med noe ekte og primitivt av å sette av en helg i ny og ne
til turer som det. Spesielt i tider der naturen snart går over
i en ny fase som vil kreve mer. I denne mellomfasen kan
man på en måte vente sammen med naturen.
Denne tilværelsen traff oss begge hardt, og vi nyter godt
av varmen fra hytta. Vekselsvis hugger vi ved og bringer inn.
Forteller gamle historier og mimrer til barndommen. Som
et lysglimt inn vinduet litt utpå kvelden åpner himmelen
seg, og trærne lyser opp i grønt. Nordlys! Det holder på en
god stund før det dabber av, og vi trekker soveposen igjen.
DAGSTUR TIL JULOSGORSA
Vi får i oss en litt raskere frokost enn i går og pakker sekken
og setter snuta mot Dividalshytta. Den ligger i tregrensa
på østre side av dalføret, og vandringen dit gjøres unna
på en times tid i rolig tempo. Vel fremme tar vi en kjeks
«Elva kaster seg mellom
fjellsidene i juvet, og vi
rekker akuratt et godt syn av
fossen før mørket faller på. »