Page 62 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2021

PORTRETTET
PER NERGAARD
Historien om mineofferet Sofia er sann. For mange år siden tok forfatteren Henning Man- kell kontakt i forbindelse med at han skrev et manus til en film om en minerydder i Mosam- bik. En av karakterene filmen skulle baseres på, var Sofia.
– Mankell og kona hadde tatt henne med seg til Oslo. Hun hadde noen tunge proteser av tre. Ordentlig dritproteser som man lager i Mosambik. Filmen kom og ble ikke så bra, men jeg fikk møtt og snakket med Sofia og om smertene hun hadde av de protesene. Så fikk jeg tatt henne med til Sofies Minde og ordnet henne noen ordentlige proteser.
Nergaard stopper litt opp.
– Dette her har jeg faktisk glemt. Det er før- ste gang jeg snakker om dette her. Men den stunden vi tilbrakte der, det var et sterkt øye- blikk. Hvis jeg skulle trukket fram ett minne som virkelig satte seg, så er det akkurat det med hun lille jenta som fikk nye proteser.
UHØYTIDELIG. Han har mange minner også, men de mener han blir både for «speisa og sære».
– Men det må det vel bli når du har reist rundt i verden i 20 år. Det blir for mange hen- delser, egentlig, sier han.
– Jeg er en veldig følsom fyr og har alltid klart å prosessere ting på egenhånd. Det som er fint med menn i dag, er at du kan være hard og myk samtidig. Du er en fin match om du klarer å være det. Men det hjelper å ha noen rundt som man kan være fortrolig med.
– Hvor viktig tror du personligheten din har vært for jobben din?
– Jeg tror det har vært veldig viktig. Jeg har et veldig avslappet forhold til meg sjøl.
Han avbryter seg selv i samme setning:
– Det her er supervanskelig å snakke om, fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv. Jeg tar ikke meg selv så alvorlig. Men jeg vet at det at jeg tuller og tøyser med folk, har vært ekstremt givende for det jeg har holdt på med. Det å tulle med folk har vært viktig i situasjoner der man tar ut spenninga med humor og språk. Det har jeg opplevd veldig mange ganger.
For hvert nye sted han har kommet til, har Nergaard derfor lært seg så mye av språket som han kan. En tjue–tredve konverasjons-setnin- ger. Han har dermed gitt inntrykk av at han både kan urdu, japansk, chichewa og arabisk. Det synes folk er artig.
– Og jeg bryr meg ikke om folk er prinsesse eller en vanlig slaskegubbe sånn som meg, gliser han.
– Det er ikke noen filosofi jeg har. Det er sånn jeg er. Æ drit litt i konvensjonan.
BARNDOMMEN I FJÆRA: Per Nergaard (t.v.) på 17. mai 1966 sammen med brødrene i Narvik.
DA JEG VAR
10 ÅR
Oppvekst i Narvik med fem søsken og en far som jobbet i industrien
DA JEG VAR
20 ÅR
Begynte på Infante- riets befalsskole på Heistadmoen etter videregående.
Uteksaminert i 1983. DA JEG VAR
30 ÅR
Dro til Afrika på oppdrag for Norsk Folkehjelp for første gang til Zimba- bwe og Malawi og Mosambik.
DA JEG VAR
40 ÅR
Leder for Mine- avdelingen Norsk Folkehjelp, fra 1998 til 2012.
DA JEG VAR
50 ÅR
Leder for Sikkerhet og krisehåndtering i Norsk Folkehjelp fra 2012 til 2015.
NÅ NÅR JEG ER
60 ÅR
Assisterende generalsekretær, sannsynligvis snart parkert i en krok nederst i kontor- lokalet, der hvor folk sjelden ferdes.
TRENING: Fra en flyktningleir i Malawi for å forberede flyktninger fra Mosambik på hvordan de skal unngå landminer.
I MØTE: Per og generalsekretær Henriette Westh- rin på fjorårets landsmøte i Norsk Folkehjelp.
62 FORSVARETS FORUM