Page 60 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2021

PORTRETTET
PER NERGAARD
ringen kom tilbake etter noen år. Det var det samme helvetet.
Det hadde kanskje ikke vært like vanskelig å fjerne dem om det fantes dokumentasjon på hvor minenene ble gravd ned. Da Nergaard først begynte med mineprosjektet for Norsk Folkehjelp, trodde også han at man kunne spørre om minekart. For i Nato finnes det en standard for hvordan man registrerer et mine- felt.
MANGLER MINEKART. – Jeg trodde man kunne få tak i noen kart i enkelte land i hvert fall, så man kan gå tilbake og grave opp den driten etter at krigen er ferdig. Som i det gamle Jugoslavia. Men ingenting. Vi har aldri fått noe data på hvor minene befinner seg på noen plas- ser vi har vært, forteller han.
Så hvor henter man informasjon om hvor det er viktig å begynne når man kommer til en plass med mange som er skadet av miner?
– Vi har ryddet sykt store arealer der det ikke har vært miner, eller kanskje
den jeg hadde i Forsvaret. Alt jeg har tatt med meg av erfaringer og lærdom til lederrollen, er derfra. Jeg var heldig som også fikk lede i mange forskjellige kontekster og som befal. Det er ekstremt mye jeg har tatt med meg fra arbeidet med de norske væpnede styrker og inn i det her.
Et eksempel er måten å ha god dialog med lokalbefolkningen på.
– Vi er veldig flinke på dialog i det norske Forsvaret. Jeg husker det så langt tilbake til perioden jeg var Unifil-soldat. Vår relasjon til lokalbefolkningen var en helt annen enn mange av de andre internasjonale hærstyrker i området hadde. I Norsk Folkehjelp oppdaget jeg ganske tidlig at vår sikkerhet når vi jobber ute, er helt avhengig av lokalt ansatte. De er en garanti for vår sikkerhet. Det er mange situa- sjoner der vi har blitt informert av våre lokalt ansatte at «i morgen drar vi ikke dit, for vi har hørt at det kommer til å skje noe der». Det at vi har et menneskelig ansikt, gjør at vi blir inklu- dert på en helt annen måte.
IKKE ROSENRØDT. Men som med enhver suk- sesshistorie er det også baksider.
– Når jeg forteller om at vi har bygget opp alt dette her, så er det viktig å få med at ikke alt var Hunky Dory og smooth seiling. Vi har gjort masse feil opp igjennom årene. Vi har hatt arbeidere som ble så traumatisert etter at de ble sendtinniområdermedmassegraverutengod oppfølgning, at de sprengte seg i fillebiter. Vi har ansatte som har gjort dårlige ting. Det er mange slike historier på toppen av alt vi har fått til. Og det er en interessant historie fra mange perspektiver. Den er kanskje ikke for alle, men for meg som har vært med så lenge, er det mange refleksjoner. Det handler jo om å være tro mot historien og at den ikke har vært rosenrød. Et sånt stykke pionérarbeid som vi snakker om her, har gått til venstre og til høyre, rett fem og litt tilbake. Sånt står det ikke om i festskriftene.
NYE PROTESER. Det blir også mange historier av å jobbe med minerydding «ute overalt» i over to tiår.
– Ser jeg tilbake på karrieren, så er det jo en miks av ting mange synes er spesielt, som det at jeg spiste lunsj med prinsesse Diana i to timer, bare jeg og henne, der vi tøyset om å tisse på flaske og sånt. Og så er det alle de viktige tin- gene jeg har vært med på. Jeg har glemt så mye. Det er mye dritt jeg ikke kommer på.
– Er det minner kroppen fortrenger fordi det har vært forferdelig å se?
«Vi har hatt arbeidere som ble så trauma- tiserte etter at de ble sendt inn i områder med massegraver uten god oppfølgning, at de sprengte seg i fillebiter.»
bare én.
I dag har
Norsk Folke- hjelp utviklet en metodikk som har blitt en internasjo- nal standard for mineryd- ding og for å redusere tida
det tar for å komme til et minefelt.
BEFALSSKOLEN. At Nergaard selv skulle bli minerydder, hadde ikke vært mulig om det ikke hadde vært for det litt tilfeldige valget han tok på befalsskolen på 80-tallet, og det handlet om hans fascinasjon for sprengstoff, nemlig mine- og sprengningslinja.
Da han fikk en telefon en dag i 1993, hadde han egentlig sluttet i Forsvaret for å ta karrie- ren i en helt annen retning med litteraturvi- tenskap på Blindern.
«Nå er det fred i Mosambik, vil du hjelpe til?» lød det i andre enden. Hans første opp- drag i Zimbabwe og Malawi for å hjelpe returnerende flyktninger skulle være en av de første minerydningsoperasjonene i Norsk Folkehjelps regi etter at den aller første kon- tingenten med sivil-militær minerydding ble sendt til Kambodsja i 1992. Siden da har det gått i «mine-greier».
DIALOG. – Jeg er ganske stolt over den perio-
– Ja. Det er det definitivt, sier han kontant.
60 FORSVARETS FORUM