Page 54 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2022

PORTRETTET
SAIRA BASIT
år Saira Basit tenker tilbake på oppvek- sten sin på Orkanger, er det blant annet ett minne som stikker seg så tydelig ut. Hun er barn og ligger i en eng full av høye strå litt opp i bakken for huset sitt. Hun ser mot solen, dag- drømmer. Ofte var hun på disse turene alene. Om sommeren kunne hun studere ulike mosearter, om vinteren hendte det at hun løp ut om natten for å se om
vinden var så sterk at
den lot henne fly.
Men dette ene minnet, hvor hun ligger
og ser opp mot himmelen og dagdrøm- mer, det er så sterkt. Hun vet ikke hvor lenge hun har ligget der da hun plutselig hører pappas stemme:
«Saira, det er middag!»
Over 20 år senere sitter Saira Basit på kontoret sitt på Forsvarets høgskole. Siden 1. februar i år har hun vært fast ansatt som dekan her. Hun har bydd på kaffe og forklart at hun har sovet litt lite i natt. Kvelden i forveien har hun hatt fest hjemme for å feire at det regjeringsopp- nevnte ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet, Kie-
rulf-utvalget, har gitt
ut sin NOU.
– Det var også en feiring av de gode bekjentskapene arbei- det har resultert i, sier hun.
– Det var ofte utfordrende. Men jeg er blitt mer motstandsdyktig av å ha vært et annerledes barn i et miljø som jeg opplevde at var preget av konformitet og jantelov. I tillegg mistet jeg begge mine foreldre tidlig, forteller hun.
– Jeg skulle alltid klare meg selv, og det preges jeg fortsatt av.
Basit er i permisjon fra sin stilling som førsteamanuensis ved Institutt for for- svarsstudier (IFS) ved Forsvarets høgskole. Før hun ble ansatt som dekan, hadde hun vært visedekan i tre og et halvt år. Hun har også en rekke styreverv, blant annet i Nokut – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. Nettopp dette, kvalitet i utdanningen, vil bli av høyeste priori- tet for henne nå som dekanstillingen er hennes.
– Jeg har gjort meg opp ganske sterke meninger om hvilken vei vi burde gå, begynner hun.
– Jeg mener vi er for dårlige til å tenke på kvalitet i utdanningen. Vi har en ten- dens til å tenke på utdanning som noe som har med personell, struktur og kar- rieresystem å gjøre, og så har vi tenkt for lite på den faktiske, ideelle kompetansen du trenger i krigen.
I oktober var hun i Kyiv for å møte ukrainske kolleger.
– De har siden 2014 satset veldig tungt og strategisk på utdanningssystemet i for- svaret, og det er flere som sier at det er det som gir dem ekstra stridsutholdenhet nå.
– Jeg var kjem- pespent på verden utenfor Orkanger. Det første språket jeg stu- derte, var swahili ved NTNU. Så flyttet jeg til Oslo og begynte og studere urdu, indisk, persisk og japansk samtidig.
Det er en iboende drivkraft i henne, dette. Å studere språk, forteller hun, handlet om å åpne porter til andre verdener. Om å få ta del i ulike tan- kesett.
– Snakker du alle disse språkene godt i dag?
– Man blir fort rusten. Jeg er en per- feksjonist og kom- mer aldri til å si at jeg snakker noe språk flytende.
Mens hun studerte
ved UiO, tilbragte hun
et semester på den norske ambassaden i Teheran.
– Det var i forbindelse med noe som heter internasjonalt prosjektsemester, som er et samarbeid mellom Universi- tetet i Oslo og Utenriksdepartementet, forklarer hun.
Da ambassadøren spurte henne om hva hun hadde lyst til å gjøre mens hun var der, svarte hun at hun var interessert i språkpolitikk. Svaret hun fikk var:
«Du skal jobbe på den norske ambas- saden og må jobbe med politikk. Du skal jobbe som olje- og gassrådgiver.»
Hun ler.
Da fikk det bli sånn. Jobben gjorde at hun begynte å interessere seg for olje- og gasspolitikk og sikkerhetspolitikken i det.
Da hun var kommet hjem og hadde fullført utdanningen, hoppet hun en stund mellom ulike stillinger i Utenriks- departementet og Forsvaret. Én dag stilte
54
Det er et stykke
inn i intervjuet at hun
forteller om oppvek-
sten på Orkanger. Om
vakker natur og gode vennskap. Om gode lærere som til tross for mye motstand og en sterk opplevelse av annerledeshet gjorde at det gikk bra med henne likevel.
Hun beskriver seg selv som et litt ner- dete barn, som kunne sitte og pugge tolv ulike alfabeter og ordbøker bare fordi hun hadde lyst.
«Jeg skulle alltid klaremegselv, og det preges jeg fortsattav.»
Hun understreker at Forsvarets høg- skole har en veldig bra utdanning.
– Men hvorfor ikke være det beste vi kan bli?
Det eneste Basit visste da hun flyttet fra Orkanger, var at hun skulle lære seg mange språk. Mange.