Page 86 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2023

KRONIKK
86 FORSVARETS FORUM
svenske: «Ja den svenske, det var visst Ber- nadotte av Sverige, kom på talestolen og kunngjorde at tyskerne hadde kapitulert, og at vi nå var fri, det var 8. mai. Jeg tror ikke det var en eneste som ikke gråt. Huff a meg», skriver han.
Overgangen fra å være fange til fri var tøff. Omveltningen ble enorm. De fleste hadde regnet med «over og ut», som han skriver, og nå var de plutselig fri.
DET ER INGEN VINNERE I EN KRIG
Farfar kom ut av Grini og inn til Oslo 17. mai 1945, der var det et opptog som han aldri glemmer. Han ble overveldet av hvordan de ble behandlet som helter.
Hjemreisen med tog beskriver han som både spennende og grusom, for nå begynte reaksjonene å komme. Hvordan var det hjemme, og hvordan ville de bli mottatt?
På stasjonene ble mange møtt av sine kjære. Gleden var stor blant mange. Hos farfar var derimot skuffelsen stor: «Jeg var nok ikke særlig velkommen, det var ingen som møtte meg. Jeg snek meg som en for- bryter langs jernbaneskinnene. Jeg følte meg som en forbryter der jeg gikk i fange- drakt og tresko så småsteinen sprutet. Det var en forferdelig lang vei i det uvisse.»
«Til å begynne med blev jeg sett på som en fremmed som ikke hørte til her, men for meg blev det verre. Nå begynte jeg å reagere på alt som jeg hadde gjennom- gått. Jeg var med andre ord et nervevrak, og sky og samtidig redd alt jeg så og hørte. Jeg turte ikke å gå på veien en gang. Jeg tenkte for meg selv at dette kommer til å gå den gærne veien.»
Farfar avslutter brevet med ordene: «Jeg kunne ha skrevet en hel bok om mine opplevelser, men jeg vil helst prøve at glemme, men det er meget vanskelig.»
Det er først i de senere år jeg har for- stått at jeg som millennial i Norge ikke har lidd under konsekvensene av krigen, slik min farfar eller tyske Stephanie har gjort. Jeg har hatt alle mine muligheter fordi de før meg var villig til å ofre alt for landet. Ofre alt slik at vi gikk seirende ut av krigen.
Offiseren og militærteoretikeren Clau- sewitz har skrevet «krig er en fortsettelse av politikk med andre virkemidler», og menneskerettighetsdommeren Hanne Sophie Greve tilførte i en artikkel: «Men politikk kan også være fortsettelsen av
krig med andre virkemidler.»
Det er ingen vinnere i en krig. Konse-
kvensene er store, både i krigen og etter. Min farfar, og tyske Stephanie, har begge erfart dette.
For et par år siden kom forfatteren Eirik Veum med boken «Nådeløse Nord- menn. Statspolitiet». Her skildres mange grusomme skjebner. Min farfar og hans første avhør hos statspolitiet – avhør begått av nordmenn – ble grusomt skil- dret.
Det er ikke lenger beretninger fra en dokumentar eller en spillefilm om kri- gen. Det er beretninger fra, og om, min egen farfar. Min farfar som jeg tilbrakte mye tid med og vokste opp med som barn. Min farfar som jeg både elsket og mislikte sterkt.
Jeg elsket ham da han var blid, lekte sammen med meg og leste eventyr for meg. Jeg hatet at han kunne være bitter, sint og innesluttet. Da han sa ting han nok ikke mente, men som såret.
«Hvorfor er farfar så mye sint?» spurte jeg om som liten. Mange hadde nok stilt seg det samme spørsmålet før meg. Få hadde nok virkelig forstått hvorfor. Ikke jeg heller. Før nå.
Min farfar hadde vært 103 år om han fortsatt levde. Min farfar var en mot- standsmann. Han var en krigshelt. Og jeg er stolt av ham.
Jeg skulle ønske jeg hadde hatt per- spektiv og kunnskap til å forstå det før det var for sent. At jeg kunne ha gitt ham en klem og sagt at det er helt greit å være bitter og sint for det han har opplevd. Det er helt greit å sitte ved vinduet og titte ut hele dagen uten å si noe. Det er for sent å si dette til ham nå. Det er for sent å gi ham den klemmen.
Det jeg kan gjøre for å hedre ham er å ikke glemme.
Tiden har gått siden denne skoledagen i 6.- klasse da vi satt og diskuterte. Jeg er 27 år eldre og litt visere. Jeg har frivillig født tre barn og kan konkludere med at det absolutt var smertefullt. Jeg har jobbet i et forsvar hvor vi har fått allmenn verne- plikt. Nå kan jeg kanskje konkludere med at gutta vant til slutt: VI slipper ikke unna fødsel eller militæret som jente. Det er et tap jeg kan ta med hevet hode og stolthet.
Hadde jeg kunnet gi råd til 11-årige meg nå, hadde jeg sagt: «Det finnes verre ting enn å føde. Det finnes verre ting enn
å avtjene militærtjeneste. Uten å være villige til å gi noe får vi heller ikke noe tilbake.»
FOR ALT VI HAR OG ALT VI ER
Jeg spurte en gang soldatene på en vin- terøvelse hva de satte pris på ved å bo i Norge: Gratis skolegang. Internett. Ven- ner. Frihet. Vakker natur. Demokrati. Dette var blant ordene som ble nevnt. Det er alt dette vi har fått i gave av våre for- fedre som ofret seg og sto opp mot urett.
Det er alt vi forsvarer og beskytter hver dag som en del av det norske Forsvaret. For alt vi har, og for alt vi er: Det er dét det handler om, og det er dét vi aldri må glemme. La oss aldri glemme de som ga alt, også livet sitt for at vi skulle få fred og trygghet. Vi trakk vinnerloddet i Lotto fordi noen gikk før oss og sto opp for det de trodde på.
NRK sender i disse dager en dokumen- tar «De siste dødsdømte», der vi blir kjent med menneskene bak de som ble henret- tet i krigsoppgjøret etter andre verdens- krig. Vår egne landsmenn som torturerte og drepte nordmenn. Med ett ble farfars historie og opplevelser enda tettere på kroppen.
I 2020 var det 80 siden Norge ble okku- pert:
NORGE UNDER TYSK OKKUPASJON
Da min eldste sønn og jeg snakket om dokumentaren, sier han: «Men hadde han blitt henrettet, så hadde jo ikke jeg blitt til. Det er rart å tenke på.» Min far fyller i dag, 9. april, 70 år, og det er fordi freden kom til Norge 8. mai 1945, og min farfar slapp den skjebnen så mange andre møtte.
Selv om han overlevde krigen, har jeg i ettertiden skjønt at det nok er en sann- het med modifikasjoner. Det er en tung erkjennelse å ta innover meg, men desto viktigere er det at jeg tar ansvaret for at mine barn, og generasjonene som vokser opp i en tid mer og mer fjern fra krigen, ikke glemmer.
Det er vi som er etterslekten. Det er vår plikt ikke å glemme. I dag vil våre bønner gå til alle våre falne, våre veteraner og våre forfedre som kjempet før oss og for oss. Vi skal aldri glemme.
Denne teksten er basert på en preken som ble holdt under kirkeparaden på Bardufoss 7. desember 2017.