Page 84 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2023

KRONIKK
RINGSAKER: Krigsofrenes graver på Ringsaker kirkegård. Norske falne i bakgrunnen, tyske soldat- graver med hjelmer i forgrunn. FOTO: ANNO DOMKIRKEODDEN.
alltid var den stille, innesluttede og mye sinte og bitre farfaren. Ikke skjønte jeg at der han satt, i den samme stolen, ved det samme stuevinduet, dag etter dag, år etter år, bar på sår og minner fra en tid og en krig jeg bare hadde lest om på skolen, men aldri erfart på egen kropp.
BREVET FRA FARFAR
Min far og hans tre brødre skjønte nok heller aldri helt dette sinnet og denne bitterheten deres far ofte lot dem leve under, før den dagen de plutselig fikk dette brevet deres far hadde skrevet: «9. april i minne.» Der stod det om hans før- ste opplevelser i møte med krigen, som bare 21 år gammel, og om hans smerte- fulle erfaringer som motstandsmann under krigen.
Hans første møte med tyskerne var dagen han ble vitne til hvordan de sivile og husdyrene på nabogården ble drept. Han beskriver også døde soldater som lå på gårdsplassen hjemme. Hele familien hans ble beordret ut av tyskerne og stilt på linje ute på jordet mens de ble ransaket og gitt en appell om å oppføre seg.
Appellen om «å oppføre seg» gikk ikke inn: Senere ble han en del av motstands- arbeidet og bidro til «illegal virksomhet» som han selv beskrev det.
Det var tungt og sårt å lese alt hva min farfar gikk igjennom. Min egen farfar. Ikke en ukjent. Å lese om all torturen og lidelsen. Det var hjerteskjærende å lese om hans møte med Grini fengsel:
«Da vi nærmet oss Grini og de høye vakttårna, de elektriske gjerdene og den store porten med vakttårn. Grusomt. Men jeg hadde da gått gjennom så mye allerede at jeg var likeglad om livet var slutt.»
Det som imponerte meg mest var mot- standen hans mot å overgi seg, tross all torturen. Det var åpenbart at han hadde et mål som var høyere enn livet selv.
Det var dyster lesning å følge min far- fars daglige skildring av ventetiden frem til «sitt siste bestemmelsessted», som han selv beskrev det. Å høre om alle soldatene hvis navn ble lest opp og deretter ført bort på oppstilling hver dag, om frykten for å være nestemann. Når var det deres tur?
Plutselig en dag ble det ropt opp til en ekstraordinær oppstilling. Stemningen ble spent. Han var overbevist om at de nå skulle sendes til sitt siste bestemmelses- sted. Til all overraskelse: Der sto det en
84 FORSVARETS FORUM
dier, og hun hadde fremtiden foran seg. Hun var bare et lite barn da Tyskland ble gjenforent og den kalde krigen offisielt var over. Men det var fortsatt ikke bare enkelt å være tysk.
En episode fra en fest Stephanie var på da hun var utvekslingsstudent i Norge, hadde gjort sterkt inntrykk på henne. Noen hadde, etter å ha fått vite at hun var tysk, begynt å synge «Narvik bren- ner». Hun kviet seg i møte med andre for å si at hun var tysk, da hun ofte kunne bli konfrontert med hva deres forfedre hadde gjort under andre verdenskrig.
Stephanie spurte meg direkte hva jeg tenkte om at hun var tysk. Jeg hadde ingen grunn til hverken å mislike eller bebreide dagens generasjon tyskere. Jeg fortalte at min farfar var motstandsmann under krigen, og at jeg aldri hadde hørt ham si noe negativt om tyskere. Stephanie virket overrasket og svarte: «Vi må alltid leve med det våre forfedre gjorde.».
Så satt vi der, på en restaurant i Øst-Ber- lin, Stephanie og jeg. Begge kvinner. Begge født i Europa. Begge millennials. Begge halvveis i en seksårig akademisk utdan- nelse. Begge statsborgere i rike, vesteuro- peiske land. Hva var så forskjellen mellom
henne og meg?
Forskjellen var at Stephanie hadde
kjent krigen på kroppen. Hun hadde lidd direkte under konsekvensene av andre verdenskrig. Jeg hadde ikke. Jeg var født midt i primetime jappetid i den stigende velferdsstaten Norge. Oljepengene flom- met inn. Fremtiden ble bare bedre og bedre. Alle muligheter lå foran meg. Jeg kunne gjøre – og få – stort sett hva jeg ville, bare egne hindringer kunne sette en stopper for meg og min fremtid. Den største bekymringen vår var tilsynela- tende hvorvidt vi måtte føde eller avtjene verneplikten.
Først i de senere år, og særlig etter at jeg selv begynte å jobbe i Forsvaret har jeg sett hvor naiv jeg var i mitt navlebeskuende verdenssyn. Det hjalp ikke at jeg leste lek- sikon som barn og pugget kriger og ledere eller så daglig på nyheter og Urix, da jeg ikke evnet å sette det nok i perspektiv til å forstå hvilken Lotto-vinner jeg i 1984 hadde vært.
Jeg innså også at jeg hadde vært naiv i min uttalelse om at min farfar ikke hadde noe imot tyskere. Jeg kan ikke si hvorvidt han bar nag eller ei, men jeg har skjønt med alder og tid hvorfor han hele mitt liv