Page 83 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2023

toppkarakter. Ingen vei tilbake for meg, jeg måtte vise alt jeg kunne om amerika- nernes rolle etter krigen. Det endte med samme karakter som min klassekamerat, og vi ga hverandre en «high five» og kon- kluderte med at vi begge vant.
På skolen kunne vi ofte sitte i trap- pene og ramse opp alle verdenslederne som styrte under andre verdenskrig eller den kronologiske rekkefølgen på alle de amerikanske presidentene. Historie og samfunnsfag var spennende.
Selv om vi forsto at disse epokene og lederne vi kunne på rams, var viktige for tiden de levde i, forsto vi likevel ikke helt hva det innebar for oss.
For hva var konsekvensene av dette for oss i år 2000? Vi var en del av millen- niumsgenerasjonen, født fra 1980 til år 2000. Vi blir definert som «den krevende målgruppen». En undersøkelse viser at vi elsker å reise, ja, faktisk så mye at halvparten av oss rangerer reise som vår yndlingsaktivitet, over 60 prosent utvider forretningsreisen til ferie, og 40 prosent av oss tar deler av utdannelsen vår i utlandet.
Vi er i tillegg utålmodige: Vi forlater faktisk en nettside hvis den lægger i mer enn fire sekunder. Ting skal gå raskt, og det skal gi oss innhold som fenger. Vi vet hva vi vil ha, og vi er raske med å avvise noe som ikke interesserer og engasjerer oss.
Men hvorfor ikke? Vi kan gjøre alt dette, fordi det er mulig. Det er tilrettelagt for oss her i Norge. Som en god kamerat av meg sa etter å ha bodd og jobbet flere år i Brasil: «Folk vet ikke hvor heldige de er her. Å være født og oppvokst i Norge er som å vinne førstepremie i Lotto.».
Vi erfarer kanskje ikke dette før vi får litt perspektiv på verden og vår egen eksistens.
STUDIETUR TIL TYSKLAND
Da jeg for første gang virkelig forsto at min generasjon ikke bare har sluppet å leve under undertrykkelse og beleiring under andre verdenskrig, men også lenge i ettertid, var på en studietur til Tyskland.
Som en del av oppholdet tilbrakte vi noen dager i Berlin. En dag besøkte vi Stasi-museet, der vi fikk se hvordan den kommunistiske staten drev overvåking og forfølgelse av egne innbyggere. Prestene var ofte utsatt, da de var kjent for å være aktive i motstandsarbeidet. Vi kunne se
FREMMARSJ: Tyske soldater i Ringsaker den 23. april 1940. Her på riksveg 50 på like ved Freng stasjon på Brøttum. FOTO: ANNO DOMKIRKEODDEN.
endeløse dokumentmapper bare på ett enkeltmenneske: Alt var overvåket og nøye dokumentert.
Vi klarte ikke helt å forstå rekkevidden av alt vi ble vist og fortalt før vi samme kveld skulle på middag med en gjeng jevn- aldrende tyske studenter. Min bordven- ninne var Stephanie. Hun var født samme år som meg, men vår barndom kunne ikke vært mer ulik.
På en uke i 1945, under Jaltakonferan- sen, ble Roosevelt, Churchill og Stalin enige om å dele opp Tyskland mellom de fire okkupasjonsmaktene. En linjal ble brukt til å trekke opp de nye skillene mel- lom Øst og Vest, og slik ble skjebnen til tyskerne bestemt. Familiemedlemmer ble adskilt og levevilkårene markant ulike. Tyskland hadde tapt krigen, og nå skulle tyskerne kollektivt straffes.
Stephanies familie fikk kjenne dette på
kroppen. De bodde i Øst-Tyskland. Mens de på vestsiden hadde både vestlig kapi- tal og innflytelse av vestlige impulser, led østsiden under streng overvåkning og sterk antivestlig propaganda.
Da Stephanies far arbeidet som prest, ble han konstant overvåket for mistanke om motstandsarbeid. Hun fortalte om hvordan foreldrene måtte gå langt ut i skogen da de skulle snakke om viktige saker som gjaldt familien, da dette var det eneste stedet der de ikke ble avlyttet.
Ved at faren var prest, skulle også Step- hanie i fremtiden bli hardt rammet; for barn av blant annet prester ble nektet tilgang til høyere utdannelse. Dette ble heldigvis aldri et problem: 9. november 1989 falt Berlinmuren, og i 1991 gikk Sov- jetunionen i oppløsning.
I 2010, da jeg møtte Stephanie, var hun godt i gang med sine medisinstu-
FORSVARETS FORUM 83