Page 82 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2023

KRONIKK
F or noen år siden fikk jeg et brev
av min far, som han hadde fått av sin far like før denne døde. Dette brevet ble skrevet like etter at farfar slapp ut av Grini 17. mai 1945.
Overskriften på brevet lyder «9. april i minne». Dette fikk jeg da jeg skulle skrive en preken før den militære kirkeparaden i min egen avde- ling før jul i 2017, og jeg ønsket å adres- sere det jeg stadig opplevde i møte med
de vernepliktige.
Det var hos flere en gjentatt tilbake-
melding om at de ikke skjønte hva vi egentlig var her for, hvorfor vi hadde en verneplikt, og flere ytret at de ikke likte krig, samt at det var veldig lite realistisk at krig igjen skulle komme til Norge, så hvorfor skulle de egentlig bruke ett år av livet i Forsvaret?
Noen var også skuffet da de innså at Forsvaret ikke var det året på folkehøy- skole de hadde forespeilet seg. Atter andre igjen ønsket seg fort vekk da
de for første gang innså at de måtte bære våpen og drille på det som i ytterste konsekvens var å ta liv. Mye tid, mye undervisning og mange samtaler med de verne- pliktige gikk til mange forsøk.
Da kirkeparaden kom, ønsket jeg å adressere dette
på en måte som skulle nå inn
til soldatene i en tid der flere
og flere tidsvitner hadde gått
bort. Det jeg ikke visste da jeg skrev dette, var at det også ble
et stort oppgjør med meg selv,
og min egen naivitet, til krigen som hadde vært i Norge, til alle de som gikk før meg, og hvorfor jeg selv også var en del av Forsvaret.
Det var nemlig først da jeg fikk lese farfars egne minner fra krigen, at det gikk opp for meg at jeg ikke ordentlig hadde tatt det innover meg hva som ble ofret for at jeg, og vi, skulle få det livet vi lever i Norge i dag.
Europa er endret siden den tid. Vårt naboland Russland gikk til fullskala inva- sjon av Ukraina 24. februar i fjor. Krigen har kommet oss nærmere, frykten økte. For en stund. Og det er bra, for vi skal ikke leve i evig frykt. Men vi kan heller ikke leve i evig glemsel.
MANGLENDE FORSTÅELSE FOR DEM SOM GIKK FØR OSS
Vi her i Norge har fortsatt en manglende forståelse for dem som gikk før oss, og som har gitt oss den freden og det demo- kratiet vi har her i Norge i dag, samt hvorfor vi har et forsvar. Dette samfunns- mandatet Forsvaret har virker litt fjernt, ikke bare for nordmenn flest, men etter dagens mediebilde å tyde tydeligvis også for flere innad i Forsvaret.
Min farfar vokste opp på en gård ved Ring i Ringsaker, der det i dag står en min- nebauta over falne og drepte ved slagene som fant sted mellom 19. og 21. april 1940, mellom norske avdelinger og tyske solda- ter. Det står skrevet helt til slutt:
«La dem ikke bli glemt av etterslek- ten.»
I fem år spilte korpset jeg var med i ved denne bautaen sammen med Gar- den. I den alderen forsto jeg lite av hva det egentlig innebar, men i dag forstår jeg at jeg selv er en del av denne etterslekten, og at jeg og mange med meg har glemt.
Da jeg gikk siste året på barneskolen, satt noen venninner og jeg og diskuterte med noen av guttene i klassen. Temaet var hvilket kjønn som var det beste. En av guttene sa at det definitivt var best å være gutt, fordi de slapp å føde. Et godt poeng, for det hørtes fryktelig smertefullt ut. Men så kom vi plutselig på noe enda verre: militæret. «Dere må i militæret når dere blir 19. Vi MÅ ikke føde. Det er faktisk valgfritt», svarte vi hoverende tilbake.
Guttene så på oss med litt frykt i øynene, og vi skjønte at der hadde vi satt inn nådestøtet og vunnet hele diskusjo- nen. Vi slapp militæret, og vi kunne velge om vi ville føde; det var uten tvil best å være jente. Lite visste vi den gang at allmenn verneplikt en gang ville komme, men enn
så lenge gikk vi seirende ut. Noen år senere, siste året på ungdomsskolen. Sommeren lå foran oss, men først skulle vi gjennom avsluttende eksamen før feiringen kunne begynne. En klassekamerat og jeg krys- set begge fingrene for å komme opp i et av våre absolutte ynd- lingsfag: samfunnsfag. Da nav- nene våre ble ropt opp og det ble klart at vi kom opp i samfunns- fag, begynte konkurransen oss i mellom. Det store spørsmålet nå
var hva vi skulle opp i.
Vi begge håpet på temaet andre
verdenskrig, særlig Sovjetunionen og Den røde armé. Spenningen steg da lære- ren kom for å fortelle oss hvilket tema vi fikk. Min klassekamerat pekte triumfe- rende på meg mens han ropte: «Ha, jeg kommer til å vinne. Jeg fikk om andre verdenskrig, om aksemaktene og de alli- erte.» Jeg fikk derimot om USA og deres rolle i gjenoppbyggingen av Europa. Litt skuffet, så klart.
Da min klassekamerat kom løpende ut etter endt muntlig eksamen, lyste det av ham mens han ropte at han hadde fått
82 FORSVARETS FORUM
ETTER KRIGEN: – Ja, dager og år går så fort, så det beste er å legge det bak seg. Men én ting er sikkert. Alle mine opplevelser kommer opp til overflaten med visse mellomrom, av og til er det mareritt, skrev Magne Lillevold i sine notater. FOTO: PRIVAT.