Page 78 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2024

FORSVARETS FORUM
78
landet. Da Navalnyj kom tilbake til Russ-
land i begynnelsen av 2021, og han selv
ble arrestert, utløste det en ny bølge av
kraftige protester. Men Putin-systemet
ga seg ikke og hadde ikke lenger noen
begrensninger. Regimet beveget seg mot
en intern krig mot det som var igjen av
sivilsamfunnet.
Det største sosiale problemet var at
Russlands markedsøkonomi hadde gjort
russerne til kapitalistiske forbrukere uten
å gjøre dem til engasjerte borgere. Etter å
ha tilpasset seg de nye markedsforholdene
under den postsovjetiske overgangen på
1990-tallet så russerne ikke den uløselige
sammenhengen mellom et åpent marked
og politisk demokrati. I storbyene var det
ingen som så poenget med demokrati,
overføring av makt eller menneskeret-
tigheter. Selv under et autoritært styre
hadde mange det godt. Til tross for ned-
gang i realinntekt og problemer blant
arbeiderklassen fortsatte forbruksveksten.
Middelklassen hadde blitt vant til å feriere
i Europa. Russerne ble kresne kjennere av
franske, italienske og spanske viner og
tok ivrig i bruk den nyeste teknologien.
Så utropte Putin dem til arvtagere av et
stort imperium ved å innta Krym uten
å avfyre et eneste skudd. For mange av
dem var det lett å se bort fra demokratiets
viktighet i alt dette.
Putin trodde uansett aldri på moder-
nisering, så da han følte at det ikke fun-
gerte, tok han et bevisst valg til fordel for
arkaisme og av-modernisering i stedet.
Først begynte regimet å isolere seg. Etter
hvert avviste alt som kom fra Vesten. Så
ble det middelalderske konseptet om den
«russiske veien», som oppfatter europeisk
innflytelse som kjetteri, omfavnet.
INGEN FLERE BARNEBØKER
Putin ville bli overrasket over å bli kalt
marxist. Men han er i hvert fall delvis
en økonomisk determinist, og man hev-
der at alt som skjer er bestemt. Putins
primære taktikk for å bevare makten er
å opprettholde et tilstrekkelig nivå av
sosioøkonomisk velvære – spesielt ved
å kjøpe lojaliteten til den lavere middel-
klassen med sosial støtte. Hvis økono-
misk svikt kan overvinnes ved hjelp av
politisk undertrykkelse og en arkaisk
nasjonalimperialistisk ideologi, er det
mulig å regjere lenge. Men som den rus-
siske demografen Anatolij Visjnevskij har
hevdet, vil demografien på lang sikt alltid
trumfe økonomien. Det er lite sannsynlig
at Putin har lest Visjnevskij, og regjeringen
hans har i hvert fall ignorert Visjnevskijs
advarsler om risikoen for humankapita-
len som følge av Russlands langsiktige
demografiske utvikling.
Putin svikter allerede på dette vik-
tigste området. Kreml sløser nå med
humankapitalen, som om den bare var
en handelsvare. Samtidig snakker regi-
met om å «redde folket» – et uttrykk som
ble skapt av den sovjetiske dissidenten
Aleksandr Solzjenitsyn for å vise respekt
for menneskeliv, og som Putin har brukt
som en hyklersk oppfordring til å øke
fruktbarheten. For å fremme dette målet
fortsetter Kreml kampen mot likekjøn-
nede forhold, homofiles rettigheter og
abort samtidig som de fremmer «tradi-
sjonelle» familier. Det er ikke tilfeldig
at Putin utropte 2024 til familiens år og
viet store deler av talen til nasjonen til å
støtte familier med mange barn.
Men å «redde folket» er et vanskelig
løfte å komme med for en arkitekt bak
en dødelig krig. Som konene til mennene
som ble mobilisert for å kjempe i Ukraina,
bemerket i en uttalelse i november 2023:
«Koner har blitt etterlatt med savn etter
mennene sine, barn vokser opp uten
fedre, og mange har blitt foreldreløse.»
Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket
av at Putin har startet en omvendt demo-
grafisk overgang, der ens død for fedre-
landet har større verdi enn ens liv for
fedrelandet. Der dødsfall av «ytre årsaker»
– en byråkratisk eufemisme for dødsfall
som følge av trafikkulykker, alkohol og,
sannsynligvis, tjeneste i skyttergravene
– får uforholdsmessig stor betydning. (De
faktiske russiske tallene for drepte i strid
i Ukraina er ikke kjent.)
Både offentlig statistikk og indirekte
indikatorer viser at fødselstallene i Russ-
land har falt siden årene 2016–2017.
Forlagene klager for eksempel over at
publikummet for barnebøker er i ferd med
å forsvinne: Innen 2027 spår demografer
en reduksjon på 23 prosent i den viktige
aldersgruppen fem til ni år, basert på en
nedgang i aldersgruppen null til fire år
mellom årene 2017 og 2022. Fødselstallene
følger selvsagt langsiktige trender man
finner i flere land. En forklaring er de
demografiske konsekvensene av å bli et
postindustrielt land: På 1960-tallet startet
det russiske samfunnet å bli moderne:
Folk flyttet til byene, fikk utdanning og
fødte færre barn. Men en annen grunn til
at fødselstallene i Russland er så lave i dag,
er at Putin trenger soldater og arbeidere
i fabrikkene som produserer våpen og
stridsvogner. Færre russere i dag ønsker at
barna deres skal vokse opp som soldater
og arbeidere i det militær-industrielle
komplekset.
Samtidig har nedgangen i befolknin-
gen i yrkesaktiv alder – først og fremst
som følge av at befolkningen blir eldre
og færre kommer inn på arbeidsmarke-
det – allerede ført til en enorm mangel
på arbeidskraft. I 2023 var det to milli-
oner flere ledige stillinger enn det var
arbeidstakere. Ifølge prognoser vil det
innen 2035 være tre til fire millioner
færre russere i arbeid. Andelen unge på
arbeidsmarkedet vil synke jevnt og trutt,
og utdanningsnivået i arbeidsstyrken vil
stagnere. I det mest pessimistiske scena-
riet vil befolkningen i Russland (unntatt
de fire områdene som Kreml i september
2022 kunngjorde at skulle annekteres
fra Ukraina) krympe med totalt 15,4
millioner mennesker innen 2046, noe
som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig
befolkningsnedgang på 700 000.
K R O N I K K
«Både offentlig statistikk og indirekte
indikatorer viser at fødselstallene i
Russland har falt siden årene 2016–2017.»