Page 12 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

STANG INN
HARALD STANGHELLE Kommentator
På kollisjonskurs om Kina?
12
Nato-sjef Jens Stoltenberg tegner et mørkt bilde av Kina. Det gleder amerikanerne, men får ikke applaus fra Erna Solberg.
PÅ GUMMISÅLER OM KINA
Det er da også typisk at Erna Solberg vel- ger å gå på gummisåler når hun snakker om Natos fremtidige Kina-strategi. Og det er ikke Nato og USA hun er redd for å tråkke på tærne, nei, det er den asiatiske giganten:
«Vi må stå opp for våre verdier, om demokrati og menneskerettigheter. Men det er ikke sikkert vi skaper endring gjen- nom sterk, fordømmende retorikk, verken i Kina eller ellers i verden. Det kan sna- rere være å inkludere, fordi man taper på å være utenfor det gode selskap.»
Det kan se ut som om to helt ulike akser her møtes og transformeres til en norsk forsiktighet. Den ene er disku- sjonen om hva og hvor Nato skal være det kommende tiåret. Den andre er det betente Norge-Kina-forholdet. For Norge har vist seg å være lettskremt, og er slik blitt et eksempel på et land Kina pisket på plass. Såkalte normale forbindelser ble gjenopprettet, i retur fikk kineserne fravær av klar kritikk.
Overdreven redsel for Midtens frem- stormende rike kan være en utenrikspo- litisk felle av dimensjoner. Men det kan også de mest kompromissløse Kina-hold- ningene være. Som når Trumps siste utenriksminister, Mike Pompeo, nylig kalte det kinesiske kommunistpartiet «en eksistensiell trussel».
Mellom disse ytterpunktene er det et stort behov for kalde analyser og en god debatt. Slikt kan sortere ut forskjellen på hva vi er redd for, og hva vi egentlig har grunn til å frykte. Både frykt og naivitet er like lite brukbare som strategiske arbeids- verktøy. Så får vi underveis leve med at en norsk statsminister i Oslo og en norsk eks-statsminister i Brussel ikke er helt på linje. Kanskje det til og med er sunt for debatten.
Kabuls kollaps og nederlaget USA og Nato nå må bite i seg, har fullstendig dominert det internasjonale nyhets- bildet. Fra Brussel har Jens Stoltenberg varslet tøffe spørsmål og en kommende selvransakelse.
Det skulle da også bare mangle. For det er nesten ufattelig at verdens viktig- ste militærallianse kunne være så blinde for det som nå er så åpenbart. Det reiser ubehagelige spørsmål om evnen til å analysere en verden som står midt i et hamskifte.
AFGHANISTAN SPILLER BIROLLE
I dette hamskiftet spiller Afghanistan bare en birolle. Det er jo Kina det meste dreier seg om nå. USA ser i økende grad på internasjonal politikk gjennom en Kina-prisme, konstaterer professor Øivind Østerud i Aftenposten. Og slår fast at «det Kina vinner, kan USA tape. USA vil gjerne styrke sin posisjon overfor Kina ved å trekke Nato sterkere inn».
Den norske Nato-sjefen har tatt sig- nalet. I en tale før Nato-toppmøtet i juni snakket Jens Stoltenberg i store og Kina-kritiske bokstaver:
«Kina vil snart være verdens største økonomi. De har allerede verdens nest største forsvarsbudsjett og den største marinen. De prøver å få kontroll på kritisk infrastruktur i våre land og rundt i verden. De kinesiske myndighetene har skapt et system for overvåking og kontroll av egen befolkning vi ikke tidligere har sett. De slår ned på fredelige demonstranter og religiøse minoriteter, de truer Taiwan og
presser sine naboer, og de hindrer fri ferd- sel i Sør-Kina-havet.»
Dette er ord som speiler det geopo- litiske narrativet som er bygget opp under president Donald Trumps tid i Det hvite hus. Og som videreføres med Joe Biden.
«ERNA UT MOT PLANEN TIL JENS»
Men det er skepsis til hvor mye Nato bør engasjere seg. Det er nok av dem som advarer mot at Nato skal la seg bruke i USAs rivalisering med Kina. Og for oss nordmenn er det ekstra pirrende at stats- minister Erna Solberg på forsommeren markerte seg blant Jens Stoltenbergs kri- tikere.
«Erna ut mot planen til Jens», kunne Dagbladet forkynne i en noe spissformu- lert tittel.
For Erna Solberg proklamerer i Dag- bladet at «vi kan ikke sette Nato-flagg overalt». En uvanlig sleivete språkbruk til henne å være i en situasjon der Nato-sje- fen har pekt på de store linjers risiko. Det gir likevel mening når Norges statsmi- nister advarer mot at Nato er i ferd med å gape over for mye i alliansens 2030-stra- tegi.
Det er en generell og nødvendig bekymring. Likevel må den møtes med skarpe spørsmål om hva som skjuler seg bak den norske kritikken av Nato-sjefens Kina-analyse. For helt siden fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 plasserte Norge i den kinesiske fryseboksen, har den norske red- selen for Kina lammet evnen til en kritisk holdning.