Page 40 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

40
KAPITTEL 8:
TALIBAN ER TILBAKE
15. AUGUST 2021
Etter 20 år med amerikanske og Nato-styrker på bakken tar Taliban igjen kontrollen i den afghanske hovedstaden. Helikoptre blir satt inn for å evakuere personell fra den amerikanske ambassaden. Samtidig utløser Talibans inntreden en flombølge av afghanere som setter kursen mot flyplassen i Kabul. Der utspiller det seg kaotiske scener. Hundrevis av mennesker prøver å komme seg om bord i flyene på rullebanen. I ren desperasjon forsøker flere å klamre seg fast til sidene på et amerikansk transportfly som tar av. Flere land deltar i luftbroen ut fra Kabul. USA sender flere tusen soldater som skal sikre transporten ut av landet. Så langt har flere fly ankommet med Norge, blant annet med afg- hanske barn som har vært på det norskledede feltsykehuset på flyplassen i Kabul. Likevel er store menneskemengder samlet ved flaskehalsene inn til flyplassen, hvor de må passere gjennom kontrollposter opprettet av Taliban. Det har også kommet ubekreftede meldinger om at enkelte ledere i de afghanske sikkerhetsstyrkene har blitt henrettet. Norge sender også flere soldater til flyplassen i Kabul for å bistå feltsykehuset som fortsatt er på flyplassen.
– Selv om jeg håpet på noe annet, er jeg ikke overrasket over at den afghanske regjeringen ikke klarte å stå imot Taliban, sier brigader Frode Kristoffersen etter at Taliban har tatt over makten i landet igjen.
– Taliban hadde skyggeregjeringer i mange distrikter og provinser, og jeg har hørt fra hjelpeorganisasjoner at de lenge har forholdt seg til Taliban. Jeg forstår at USA ønsket en avslutning, men hadde håpet at vi kunne finne en annen løsning. Det lille Nato-bidraget vi hadde før uttrekningen, var effektivt, men korrupsjonen i regjeringen var både årsaken og symptomet på en regjering uten legitimitet. Han sier at han er bekymret.
– Jeg har noen nære afghanske venner som heldigvis har kommet seg unna. For resten av befolkningen må vi jo bare håpe at vi ser en ny, mer moderat utgave av Taliban, i tråd med hva de selv sier. Når regjeringen falt så fort, så var nok det bedre for sivilbefolkningen enn måneder med kamper.
Forsvarssjef Eirik Kristoffersen mener at Talibans raske fremrykning viser hvor avhengig de afghanske sik- kerhetsstyrkene var av norsk mentorering.
– CRU var en av de avdelingene som var mest modne, og som vi hadde stor tillit til. Min oppfatning er at disse soldatene var klare til å ta opp kampen mot Taliban, men når det politiske lederskapet sviktet, så fulgte soldatene ordre, la ned våpnene og dimitterte. Taliban hadde inngått avtaler med lederskapet i Afghanistan om at det skulle innvilges amnesti, at folk skulle kunne returnere til sine hjem og etter hvert ta opp jobben med å sørge for basistje- nester for befolkningen, og at Taliban ville slå hardt ned på kriminalitet og plyndring. Da lederskapet sviktet, kunne Taliban også i Kabul overta leirene og materiell fra de afghanske sikkerhetsstyrkene, sier han.
Roy Thomas Fjordvang forteller at han gjorde seg noen tanker om de afghanske sikkerhetsstyrkenes evne til å stå imot når han var der. Det er ti år siden.
– Jeg forsto at de var helt avhengig av vestlig støtte. Men jeg er overrasket over hvor raskt Kabul falt og måten det skjedde på, sier han.
Det er også Ann Helen Dybwad. Hun beskriver utviklingen som uvirkelig.
– At myndighetene og de afghanske sikkerhetsstyrkene la ned våpnene, har nok spart mange menneskeliv, men jeg hadde ikke forventet at det skulle skje med så lite motstand. Hun mener at det interessante fremover blir å
se hva Taliban gjør.
– Lokalbefolkningen er bekymret, de har negative erfaringer fra tidligere. Så må jo håpet være at de har lært. Det
afghanere flest vil, er å ha nok mat til seg og sine, sier hun.
– Når jeg var utei, tenkte jeg iblant på hva som var det langsiktige formålet med det vi drev med. Den sivile bistan-
den burde i større grad vært til stede ute i distriktene. Det var ikke veldig synlig for meg som soldat, sier Fjordvang. Odd-Einar Nygård sier det samme som de andre: Tempoet overrasket ham. Han beskriver det som synd at makt-
skiftet skjedde så fort og tilsynelatende uten motstand.
– Jeg er overrasket over de sentrale aktørenes manglende forsvarsvilje. Jeg må innrømme at jeg trodde den var
større, sier han.
– Mange har spurt meg: Var det verdt det? Jeg snakket med én av tolkene våre fra Afghanistan. Han bor i Norge nå.
Han sa: Levestandarden for de unge i Afghanistan er høyere. Andelen som leser og skriver er større. Flere er i stand til å vurdere og tenke kritisk selv. Derfor mener han at det var verdt det, og det syns jeg var en god refleksjon. Jeg mener også at det var verdt det. Det som er synd, er at den generasjonen som vokser opp i Afghanistan nå, ikke fikk litt mer tid på seg.
Eirik Kristoffersen sier at maktovertakelsen har vært fredelig på kort sikt.
– På lengre sikt gjenstår det å se om Taliban faktisk gjør det de har sagt. Taliban vet hvordan de skal føre en opprørskrig, men nå skal de styre et land. Jeg ser at Taliban uttaler seg på en måte som viser at lederskapet forstår de utfordringene landet står overfor og hvor avhengig Afghanistan er av en viss velvilje fra resten av verden. Samtidig finnes det grupper i Afghanistan som har både vilje og evne til å ta opp kampen mot Taliban, og da risikerer Afghanistan en ny borgerkrig, sier han.
– Siste kapittel om Afghanistan som et land der krig har vært normalen helt siden 1970-tallet er ennå ikke skrevet.
Siste kapittel om Afghanistan som et land der krig har vært normalen helt siden 1970-tallet er ennå ikke skrevet.
DOKUMENT | AFGHANISTAN