Page 66 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

66
ed et panora- mavindu han har bygget selv, med utsikt til hav og fjell i Harstad, sitter 35 år gamle Trym Olsen med en kaffekopp. Her har han og sam- boeren skapt et hjem sammen med sin lille datter. Fra kjel- leren høres en lys barnestemme som uhemmet stemmer i sanger fra Disney-fil-
men «Frost» og Kaptein Sabeltann. Trym er nesten 2 meter lang og ser sterk ut. Men det han snakker om, er krevende. Et par ganger flakker blikket når han forteller om de to periodene han tjenestegjorde i Afghanistan, og de psykiske plagene som ble mer og mer tydelige. Da han kom hjem fra utenlandsoppdrag siste gangen i 2012, full av angst og piller, tok karrieren i For- svaret slutt.
Nå er det 20 år lange Afghanistan- oppdraget over. Omtrent 9200 norske soldater har tjenestegjort der. I høst kommer en ny Afghanistan-undersøkelse om de norske soldatene. Flere har psykiske plager etter årene i Afghanistan, viser undersøkelsen. Én av dem er Trym Olsen.
Rett før Trym dro til Afghanistan, la regjeringen frem en veteranmelding. Året etter – omtrent samtidig som Trym kom hjem fra første periode i Afghanistan – la den samme regjerin- gen frem en handlingsplan. Målet var å ta vare på veteraner.
Likevel: Tross veteranmelding og handlingsplan
med 126 tiltak hjalp ikke tilta- kene Trym. Hvor- for ikke? Det har vi sett nærmere på, på forsvarets- forum.no
Dette er historien om hvordan to perio- der i Afghanistan endte i et mareritt Trym Olsen fortsatt befinner seg i.
DRØMMEN OM AFGHANISTAN
Fortsatt lengter han tilbake til de gode opplevelsene. Til spenningen. Adrena- linkicket. Respekten og samholdet. Å gå langt med sekk, å bruke kroppen. Han opplevde å passe inn. Når alt stemte, var feltlivet det beste han visste. Han sier han likte ytterpunktene og kontrastene. Streng kulde og snø i Nord-Norge. Ste- kende sol i eksotiske Afghanistan. Men også rutinene og disiplinen i den militære kulturen. At man står opp hver dag og vet at man skal ikle seg den samme unifor- men. For Trym Olsen var hverdagen som soldat det enkle liv. Forutsigbarhet. Det sivile livet kunne være langt mer kom- plisert.
Etter førstegangstjeneste i Sambands- bataljonen fristet Etterretningsbataljonen mest. Han ble operatør i 2007, en tjeneste som det er ekstra hemmelighold rundt. Oppdragene handlet om rekognosering og overvåking. De små patruljelagene opererte gjerne langt fra andre styrker og var derfor ekstra godt trent på å kunne overleve og klare seg under vanskelige forhold.
– Jeg ble tiltrukket av at man raskt fikk spille en viktig rolle, sier Trym.
Første gang han dro til Afghanistan, var i mai 2010. Et land «gjennomsyret av død og fordervelse», som han selv sier.
– Jeg tror vel alle får en aha-opplevelse, uansett hvor godt forberedt man er, sier Trym i dag.
– Men vi var sikkert heldige på den måten at vi gradvis ble tilvent, det skjedde ikke noen store, dramatiske hendelser med én gang.
Det tok drøyt en måned. Så smalt det. 27. juni 2010 ble Simen Tokle, Andreas Eldjarn, Christian Lian og Trond André Bolle drept da kjøretøyet de satt i, ble rammet av en veibombe. Flere av Tryms kolleger, som jobbet tett med de drepte, var sønderknuste. Selv reagerte han med å jobbe enda hardere. Det var hans måte å støtte dem som sørget, på.
I dag sier Trym at det var hans modus. Han løste vanskelige situasjoner med å stå på mer. Episoder prellet tilsynelatende av. Som da de dro til Almar, drøyt en time unna Meymaneh. De kom i kamp med Taliban-soldater. Nordmennene hadde CV-90-er. Der og da dvelte ikke Trym ved
det han opplevde. Men minnene – og det han kaller den ekstreme volden som var normalisert – plager ham i dag. Spørsmå- let han stiller seg, er: Var det nødvendig?
Det første oppdraget i Afghanistan var preget av hyppige kamphandlinger med høy intensitet og fare. Han var mye ute i felt, og hviletiden i leir var kort.
Nokså hard, vurderte Trym tjenesten i egenerklæringen han fylte ut da han kom hjem i 2010.
Men han skrev også at han følte seg helt frisk.
– Jeg opplevde Trym som rolig og avba- lansert, sier Leif.
Han var Tryms troppssjef i 2010.
Forsvarets forum har fått innsyn i Trym Olsens medisinske journal med hans samtykke. Den inneholder fire hel- seprofiler: en fra sesjon, en fra innrykk, en fra da han kom hjem etter det andre oppholdet i Afghanistan, og en fra 2020.
Helseprofilen gir karakterer i ti kate- gorier. Én av disse er psykisk helse. På sesjon fikk Trym syv av ni poeng på psy- kisk helse. Det var i 2004. Moren døde av kreft i 2003, da ble Trym sykemeldt. I 2005 fikk han ni av ni poeng på psykisk helse. Sorgen er bearbeidet, sto det. Så kom Afg- hanistan-oppholdene. Da han kom hjem, fikk han ett av ni poeng på psykisk helse. Det er det laveste du kan få.
SOV LITE, DRAKK OG TRENTE MYE
Skvettenhet. Rastløshet. Irritabilitet. Søvnvansker. Slitenhet. Mistenksomhet. Muskelstivhet.
Dette er symptomer på psykiske reak- sjoner.
Da Trym kom hjem fra Afghanistan i slutten av 2010, var det noe som ikke stemte. Han sov lite, drakk for å slappe av og trente ekstremt mye.
– Jeg hadde det jo ikke bra, men fikk ikke kommunisert dette. Rart, egentlig, at ingen tenkte at «Trym har det ikke bra», sier han.
En faktor som kan ha gjort at Tryms for- andring ikke var så tydelig for dem rundt ham, var at han tok befalsutdanning mel- lom kontingentene. Han var borte fra avdelingen sin, de som kjente ham.
Kristian var Tryms romkamerat på grunnleggende befalsutdanning i 2012. Han ønsker bare å bruke fornavn. Han for-
INNSIKT | AFGHANISTAN