Page 94 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

NABOBLIKK
94 FORSVARETS FORUM
Det finske forsvaret har spe- sialisert seg på miner. I dag er sjøminer sammen med missiler sjøforsvarets vik- tigste hovedvåpen. Finland er også en sjømineekspor-
tør. På forsommeren i år underskrev Forcit Defence, som er ett av to finske selskap som produserer og eksporte- rer miner, en stor ordre med marinen i Estland. Den omfatter både produk- sjon av miner tilpasset Østersjøen og et system for plassering av minene og vedlikehold.
Antall miner og hvor mye penger finnene får, sier de ikke noe om.
Forcit Group, som produserer både sjøminer og antistridsvognsminer, har også solgt retningsbestemte eller sek- torvirkende landminer til syv Nato- land i Europa. En annen produsent, Raikka, har levert panserminer til Nederland.
Det finske forsvarsdepartementet sier til Forsvarets forum at minenes betydning for landets forsvar ikke blir mindre i fremtiden. Mot slutten av 2020-årene blir fire nye multifunk- sjonskorvetter i Pohjanmaa-klassen viktige. De skal blant annet kunne legge sjøminer.
PRINSESSENS MOTSTAND
Det var ikke lett å være Finland på slutten av 1990-tallet. Landet følte seg uglesett da prinsesse Diana, land som Norge og svært mange andre slo seg sammen i kampen for et forbud mot anti personell miner. Finnene kalte det «trampminor».
De som var på lag med Diana og Norge, så det som en humanitær inn- sats å forby disse minene. Bakgrun- nen var omfattende lemlesting og død i blant annet Kambodsja og flere afrikanske land. Også Tarja Halonen, som var Finlands president fra 2000 til 2012, jobbet aktivt mot landminene.
– De er inhumane og skader Fin- lands anseelse internasjonalt, sa pre- sidenten.
Resultatet av all motstanden endte med en internasjonal avtale som for-
byr bruk, lagring, produksjon og eksport av antipersonellminer: Otta- wakonvensjonen.
Den var en stor seier for frivillig engasjement. Nobels fredspris i 1997 gikk til den amerikanske aktivis- ten Jody Williams og hennes inter- nasjonale kampanje mot landminer (International Campaign to Ban Land- mines, ICBL).
FINNENE NØLTE
Forhandlingene ble sluttført i Oslo i september 1997 og undertegnet i Ottawa i desember samme år. Over 160 land har nå sluttet seg til konven- sjonen, som ikke har noen tidsbegrens- ning.
Supermaktene er imidlertid ikke med. Hverken Kina, USA eller Fin- land-nabo Russland har signert. Fin- nene nølte lenge tross presidentens iver, fordi disse minene var en vesent- lig del av det finske landforsvaret. Det var basert på erfaringene fra vinterkri- gen og fortsettelseskrig.
Et ganske tynt befolket land som Finland har få i uniform. Hvis man reg- ner med at naboen kanskje har 10–15 ganger så mange soldater, kan antiper- sonellminer og tanks være veldig kjekt å ha. Finnene syntes det var en dårlig ide å avgrense sitt forsvar til å måtte ha noen i kikkerten. Da var det bedre å kunne spre miner for eksempel langs den 1340 kilometer lange grensen mot etterkrigstidens Sovjetunionen.
Finnene signerte Ottawa-kon- vensjonen først i 2012. Da fikk För- svarsmakten 200 millioner euro fra den finske staten for å erstatte minetypene de måtte slutte med innen 2016. Pengene er brukt til blant annet kjøp av mer effektive utløsningsmekanismer.
FRA SVERIGE TIL SOVJET
Finland var i århundrer en svensk provins og er fortsatt preget av svensk kultur og språk. Finnene måtte finne seg i å være tilskuere da Russland og Sverige kriget om blant annet sitt eget land. Russland vant til slutt i 1809 og
lot Finland bli et ganske selvstendig fyrstedømme. I 1917 førte den rus- siske revolusjonen til en voldsom splittelse internt i Finland. Det endte i et blodbad. Den finske borgerkrigen kostet rundt 36.000 mennesker livet. De Moskva-tro tapte, og russerne hadde fortsatt nok med sitt da Finland erklærte sin selvstendighet.
Finskebukta stikker seg som en arm østover fra Østersjøen og mel- lom Finland og Estland helt inn til St. Petersburg. Under andre verdenskrig sperret tyskerne og finnene den sov- jetrussiske flåten inne med sjøminer og ubåtnett fra Estlands hovedstad Tallin og nord til Helsingfors.
VENNSKAP MED FORBUD
Etter krigen inngikk Sovjetunionen og Finland en omfattende venn- skapsavtale. Ett punkt var at det finske forsvaret ikke skulle ha ubåter. Sov- jetrusserne presset det inn av hensyn til forsvaret av St. Petersburg. De ville ikke bli stengt inne i Finskebukta flere ganger, en russisk frykt som også bidro til okkupasjonen av Estland, Latvia og Litauen.
3 mil sørvest for Helsingfors ligger skjærgårdsidyllen Porkala. Etter freden i 1945 fikk russerne ha en marinebase der – for en 50-års-periode. Også dét som en del av den finsk-sovjetiske vennskapsavtalen. I slutten av 1950- årene så imidlertid Sovjet stort på det og forlot Porkala. Det var delvis fordi landet hadde utviklet kjernevåpen, men også som en gest overfor den sov- jetpositive Uhro Kekkonen, som var i ferd med å gå fra å være statsminister til president.
På den tiden hadde Finland allerede kommet langt med utvikling, masse- produksjon og eksport av miner. Det var en kompensasjon for at landet ikke fikk ha ubåter. Under den kalde krigen var det en viktig del av det finske for- svaret å ha minefelt langs grensen mot øst.
Da Sovjetunionen raknet i 1991, benyttet finnene anledningen til å rive hele avtalen med storebror fra