Page 110 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2022

110
SOLDATLIV
«Makkeren min, Johansen, får ansvar for å spraye meg. Sersjanten viser henne hvordan hun skal gjøre det riktig. Han minner meg også på hva jeg kan forvente, og at jeg absolutt ikke burde finne på å gni meg i øynene.»
på hverandre i håp om at en vil melde seg frivillig til å bli sprayet før alle andre.
– Jeg får vel bare kaste meg i det, jeg, sier lærlingen Amanda Nesse. Hun går foran alle andre med vernebrillene på.
Mens Nesse gjennomfører løypen, kan man høre og se hvor forskjellig hver og en takler peppersprayen.
Utsagn som «jeg kan ikke se», «det gjør kjempevondt» og masse stygt språk kan høres på gressbanen. Befalet og medsolda- ter heier og motiverer dem som går gjen- nom løypen. Sistnevnte er noe mer skremt enn befalet, som har gjennomført dette med vernepliktige flere ganger.
Før jeg vet ordet av det, er jeg nestemann i køen til å bli sprayet.
– Er du klar Ben, spør sersjanten meg. Egentlig ikke, men hva har jeg å tape? – Joda, jeg er klar. Jeg får vel bare ta det
som det kommer, svarer jeg.
Makkeren min, Johansen, får ansvar for
å spraye meg. Sersjanten viser henne hvor- dan hun skal gjøre det riktig. Han minner meg også på hva jeg kan forvente, og at jeg absolutt ikke burde finne på å gni meg i øynene.
Andreassen fra Forsvarets militærpoliti forklarer Forsvarets forum at når ny hånd- bok i maktmidler blir gjeldende, skal samt- lige soldater som bærer pepperspray, både bli sprayet og spraye for å deretter lede en soldat gjennom dekontaminering.
– Det er viktig å ha god forståelse for effekten av pepperspray, hva soldaten kan forvente, og hvordan man skal rense en som har blitt peppersprayet.
SMERTE FRA HELVETE
– Da er det bare til å ta på brillene, lukke øynene og holde pusten, sier sersjanten.
Jeg gjør det jeg får beskjed om, samtidig som jeg sier en stille bønn inni meg om at dette skal gå bra.
– Å, fy faen!
Hendene mine går automatisk opp mot
ansiktet. Det frister å gni meg i øynene, men jeg vet at det vil bare gjøre ting verre for meg.
– Husk å holde hendene i lomma, roper makkeren min og sersjanten til meg flere ganger.
Jeg spytter, hoster, harker, banner og roper mens jeg prøver å samle alle tankene mine.
– Sånn, ja! Da kan du starte løypen. Husk å ha kontroll over pusten din, og prøv å åpne opp øynene dine, sier sersjanten til meg.
Jeg begynner å løpe mot puten jeg skal slå. Det å åpne opp øynene for å orientere seg rundt omgivelsene har aldri vært så vanskelig som nå.
– Bare slå så hardt du klarer, sier mak- keren min Johansen støttende. Hver og en som blir peppersprayet, får en makker som skal passe på dem gjennom hele prosessen av peppersprayingen.
Med flate hender begynner jeg å slå puten. De 30 sekundene føles som timer. Kvalmen stiger, og svien i øynene og ansik- tet blir bare verre. Før jeg vet ordet av det, begynner både snørr og spytt å komme ut ukontrollert.
– Jeg klarer jo ikke dette!
Frustrasjonen stiger, og jeg vet at jeg ikke slår hardt nok. Jeg tappes for energi sakte, men sikkert.
– Jo, det kan du! Nå skal du løpe mot der batongen ligger slik at du får slått med den også, sier sersjanten til meg.
GASSBUA VERSUS PEPPERSPRAY
– Du klarte jo løypen fint, du, sier Johansen støttende og klapper meg på skulderen.
– Om du skulle velge gassbua i rekrutten eller pepperspray, hva ville du ha valgt, spør Johansen meg.
Uten å tenke meg om sier jeg:
– Hundre prosent gassbua! Jeg tar meg en tur der ti ganger istedenfor å bli sprayet med pepperspray igjen.
ENDELIG: Siste del av løypen, endelig! øynene mine.
OPP MED HUMØRET: Til syvende og sist