Page 60 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2022

60 FORSVARETS FORUM
«Det skjer hele tiden, og det kommer stadig nye tilfeller av mobbing, trakassering og overgrep internt mellom personellet.»
Det finnes utallige eksempler fra hele verden som viser at militæret gang på gang krysser grensen fra godt til ondt, uansett om det er krig i Ukraina eller i hverdagen i Canada, hvor en forsvarssjef som begikk seksuallovbrudd, ble avsatt. Disse voldsovergrepene skjer like gjerne på skoler som på øvelser, i militære ope- rasjoner – fredsfremmende operasjoner, som i krig. Om det bare hadde vært slik at det bare fienden som er så forferdelig og grusom. Dessverre er selv de militære styr- kene i demokratiske land, som i all vesent- lighet bør stå for det gode, som går over grensen og noen ganger blir grusomme, ondskapsfulle og begår overgrep.
Det ser ut til å være en endeløs strøm av urett og overgrep begått av militæret, i hverdag og i krig, som ikke er rettferdig- gjort, lovlig eller innenfor profesjonens moralske kompass. Det skjer hele tiden, og det kommer stadig nye tilfeller av mob- bing, trakassering og overgrep internt mellom personellet. Det kan være hån- lige utsagn som «ape» eller «misfoster» til fysiske slag med mishandling og sek- suelle handlinger med voldtekt. Konse- kvensene for individene kan føre til redde mennesker og stille individer, men også psykiske lidelser som noen ganger fører til selvmord. Som i tilfellet med den britiske soldaten Mitchell Matthews som begikk selvmord etter å ha blitt mobbet for ikke å være mannlig nok – han skulle ta forel- drepermisjon ettersom kona hans jobbet i helsevesenet under koronapandemien. En britisk rapport tyder på at vold gjen- nom seksuell trakassering og overgrep er betydelig mer vanlig i militære organisa- sjoner enn i sivile miljøer. Dette ser vi også i nasjonale studier, hvor inntil 75 prosent har opplevd trakassering og overgrep (ref. Norge og Storbritannia). I tillegg ser vi også overdreven fysisk vold og overgrep mot sine egne under militær utdanning og trening i hverdagen. Russiske solda- ter må tåle «oppdragelse» med regelrett mobbing og fysisk vold kjent som Ded- ovshchina, som i noen tilfeller fører til at soldater tortureres til døde under utdan- ningen. Hvis det skjer i hverdagen blant
personellet, skjer det også i krig hvor overgrep mot folkeretten begås gjennom overdreven vold og krigsforbrytelser mot fienden, men også terror, tortur og massa- krer mot uskyldige sivile. Det er ikke bare som nå med russiske soldater i Ukraina, men også de demokratiske militære styr- kene utfører massakrer og krigsforbrytel- ser, nå sist med amerikanske, britiske og australske soldaters overgrep.
Forbrytelsene begås vanligvis av helt normale mennesker og på alle nivåer, det er ikke knyttet til dem som er mest opera- tive, og som trener og gjennomfører den væpnede striden, de begås på varierende nivå, innenfor alle grader, offiserer som soldater, menn som kvinner og i hverda- gen, på øvelser og i krig. Det er militærets sosiale konstruksjon for å utføre volden som sosialiserer og internasjonaliserer en voldskapital og synet på vold hos indivi- dene. Vanligvis trenes og utføres den mili- tære volden gjennom kommandoer og ordrer, Killing on Command, hvor volden blir rutinemessig og standardisert med konsekvenser i at individer moralsk fri- kobles fra sin tro på at det er galt å drepe. Noe som igjen skaper individer som blir ureflektert lydige og ufølsomme for vol- den ettersom vold blir normalisert over tid. Militære grupper utvikler med dette en sterk konformitet, ensartet atferd der individer følger omgivelsenes normer og ledernes kommandoer. Toleransen for ulik atferd og det å handle etter egen mening er liten i disse gruppene. For det dannes et klima i disse gruppene hvor det er vanskelig å si fra, ikke å opptre selv- stendig, og individene blir underdanige og lydige mot overordnede. I tillegg påvirker også de tradisjonelt maskuline verdiene og atferdene som belønnes og forsterkes i militære miljøer, som til en viss grad er opphavet til mobbing, fordi man mobber de som ikke holder mål etter maskuline standarder. Helheten i sosialiseringen å utføre volden ureflektert og at volden blir normalisert gjør den lumsk og blind, den ser ikke på hvem volden er rettet mot, i hvilken sammenheng den brukes, og kan dessuten vanskelig mestres.
HVORDAN ORGANISASJONER REAGERER
Organisasjoner kan reagere forskjellig på disse hendelsene. Vanligvis håndteres det isolert som en enkelthendelse, men når gjentakende og lignende tilfeller blir oppdaget, viser organisasjonene som regel handlekraft. Det er ikke organisasjonen i seg selv som reagerer, men kollektivet av individer i organisasjonen, i ulike sosiale koalisjoner, grupperinger og nivåer. Et innledende svar på en enkeltsak kan være at man ikke reagerer i det hele tatt, men gruppen blir stille, og man prøver å tie ihjel det som har skjedd. Å minimere det som skjedde, og ikke se det som alvorlig kan også forekomme. Å ikke handle når det skjer, fører ofte til at det blåser mye verre senere, og det oppstår en krise i organisasjonen hvor det stilles spørsmål om hvorfor de holdt kjeft og forsøkte å skjule hendelsen. En annen måte er å rea- gere besluttsomt og jakte på den/de skyl- dige isolert til en enkelt hendelse. For det blir viktig å jakte på dem som har utført ugjerningen, og gjøre disse individene til syndebukker, for det er de råtne eplene som må fjernes. Gjerningsmennene må frem, for de skal anmeldes til politiet og straffeforfølges for sine ugjerninger. Når rettsvesenet har prøvd saken juridisk og det som oftest ikke foreligger noen dom- fellelse, står arbeidslaget, fagforeningene og organisasjonen i en prekær situasjon, hva gjør man nå? Det var ikke ulovlig, men var det virkelig moralsk ukorrekt, det som ble gjort? Som oftest fokuserer man i denne situasjonen på å transfor- mere individer med generelle begreper ved å ha en ambisjon om å endre dårlig lederskap og den forgiftede kulturen de opererer i. Den tredje, som i seg selv kan være en forlengelse av de to tidligere reak- sjonene, er å ta grep for å forstå og forklare mer detaljert hvorfor man gjentatte gan- ger havner i disse situasjonene. Det er imidlertid en tendens til at organisasjoner, både militære og sivile, setter seg fast og gjentar den samme måten å håndtere slike hendelser på – de enten dekker til eller reagerer besluttsomt for å drive jakt på gjerningsmenn knyttet til en enkelt sak.