Page 94 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2022

94 FORSVARETS FORUM
bia og utløste en dominoeffekt av krigs- erklæringer i resten av Europa. Russland gikk inn i krigen på Serbias side, mens Østerrike-Ungarn var alliert med Tysk- land.
Etter første verdenskrig ble Østerri- ke-Ungarn tvangsoppløst, og Ungarn oppstod som én av flere selvstendige nye stater, selv om befolkningen fremdeles var spredt utenfor disse. Da andre verdenskrig brøt ut, var Ungarn en av aksemaktene, alliert med Nazi-Tyskland.
Selv om Ungarn i utgangspunktet ikke deltok i den tyske invasjonen av Sovjet- unionen, ble Ungarn og Sovjetunionen krigførende i juni 1941. Over 500.000 sol- dater tjenestegjorde på østfronten med et betydelig bidrag fra den ungarske andre hæren.
– Farfar var en plikttro offiser som ikke blandet seg inn i politikk, og som hadde sterk integritet. Han nektet for eksempel å sette inn sine soldater ved Don i 1943 på tross av tysk ordre, fordi de var utslitte og ble da stilt for tysk militærdomstol der, men vant. Han ble også igjen i Ungarn etter at kommunistene tok over i 1946 og også i 1956 – han ville tjene sitt land uansett hvor ille dets politiske styre var. Det var også tungt for ham å kjempe mot sine britiske offiserskolleger og venner fra tiden han var militærattaché i London da annen verdenskrig brøt ut – han var anglofil, men først og fremst offiser som adlød ordre med mindre den var etisk sett uakseptabel.
I Sibir (Krasnojarsk) lærte farfaren seg russisk og rømte fire ganger, men ble likevel innhentet og på nytt fange i straf- feleiren. Etter fem og et halvt år kom han seg omsider ut av Sibir og rømte østover gjennom Kina og tilbake til Europa.
Philip forteller om troppebevegelser på østfronten, og bestefaren, som var militærattaché i England forut for krigs- utbruddet.
– Han var veldig anglofil og tilbrakte lang tid i London. Så kom krigen, sier faren Arpad Matlary.
Philip forteller også om farfaren som
FAR OG SØNN: Philip og hans far Árpád.
under andre verdenskrig var blitt for- fremmet til general og ledet divisjoner av ungarske soldater som kjempet for de tyske aksemaktene på østfronten.
Philip blar i en av bøkene som ligger på et bord, og tar frem et gammelt kart. Det har militære symboler og stiplete linjer som viser troppebevegelser.
– Dette er tredje korps, hvor han var sjef, sier Philip og peker. Dette kartet er tegnet på østfronten og viser stillingene til den ungarske styrken samt naboavde- lingene nord og sør for dem. I dag er dette området russisk og befinner seg rett nord for Luhansk.
– Under slaget ved Don (1942–
43) hadde han kommandoen over 30.000–50.000 soldater, fortsetter han.
TAPTE SLAGET OG KRIGEN
Kampene ved elven Don under andre verdenskrig blir beskrevet som noen av de mest grusomme i Ungarns historie. Tapene var store, de sto overfor en tall- messige overlegen motpart i Den røde
armé. De ungarske styrkene var også dårlig utstyrt.
– De bygde stillinger på sommeren og fram mot vinteren. De var imidlertid ikke mange nok til å skape nok dybde i forsvarslinjene, ei heller tilstrekkelig utstyrt til å opprettholde kampkraft i det kontinentale vinterklimaet. Mot slutten av andre verdenskrig lærte også russerne seg å kjempe på en mer moderne måte, godt egnet til å bryte gjennom forsvars- linjer, forklarer Philip.
Arpad Matlary sier at faren, i likhet med andre offiserer i den ungarske hæren, ble fratatt sin offisersgrad i etterkant av krigen. Han ble degradert, sendt i indre eksil, mistet pensjon og eiendom. Han ble også forsøkt tvunget til å være informant og forsvant i fire måneder i 1958. I løpet av den tiden ble han torturert, men ga seg ikke. Han døde et par år senere, delvis av skadene han fikk.
– Faren min gjorde 36 års tjeneste i den ungarske hæren, så ble han degradert og avskiltet som offiser, sier Arpad Matlary.
Han ble også stilt for retten anklaget for antisemitisme (jødehat) etter krigen. – Det var helt grunnløse anklager, han
var ingen antisemitt. En rabbiner vitnet på hans vegne, og han ble frikjent for anklagene, sier Arpad.
FORFREMMET POSTHUMT
Philip Matlary er ikke sikker på om far- farens opplevelser har formet hans egne karrierevalg. Likevel er det noe som setter spor og kanskje bidrar til en større bevisst- gjøring av å jobbe i Forsvaret, mener Mat- lary.
– Det er noe med det å tjene noe som er større enn en selv. Å være offiser er mer enn en jobb, og det er litt spesielt når vi har en sånn familiehistorie. Det er noe å se opp til, sier han.
Philips farfar ble senere forfremmet til firestjerners general på 90-tallet etter Sovjetunionens oppløsning
– Nå håper vi å kunne reise til Buda- pest sammen for å besøke graven til beste- far, sier Philip.