Page 58 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2024

P O R T R E T T E T
A L E X A N D E R R Ø N N I N G S D A L E N F L A A T A
Virkelig bekmørkt.
Svart. Hans eneste
lyskilde er hode-
lykten. Han tvihol-
der i det slitte tauet,
hans eneste sikring
der han balanserer
Det er bekmørkt.
på den morkne tre-
stammen. Fra den er
det femti meter rett
ned i fjellet. Gulvet
har råtnet bort.
Alexander Flaata
er tre hundre meter
under bakken, dypt
inne i sølvgruvene i Kongsberg, og han
er alene.
«Alex, nå må du klatre opp hele veien
uten meg.» Det var beskjeden fra pappa.
De hadde klatret ned og inn i berget
sammen, men far måtte bli igjen i dypet
for å finne to gruveentusiaster som ikke
hadde møtt opp til avtalt møtested i tide.
Det er første gang 14 år
gamle Alexander har
måttet finne veien ut
på egen hånd.
Det enorme under-
jordiske systemet er
en labyrint, og det
kan ta tre–fire timer
å komme seg ut. Den
råtne trestokken ved
stupet er bare ett av
stegene han må for-
sere for til slutt å nå sollyset. – Hadde jeg
noen mørkeredsel eller frykt for buse-
menn, så ble den grundig kurert gjennom
alle de etappene, sier Flaata i dag. – For
en annen person kunne det vært trauma-
tiserende.
Flaata ønsker velkommen inn i kontor-
lokalene til Institutt for militærpsykiatri
og stressmestring ved Forsvarets sanitet,
hvor han har vært sjef siden 2023. Han for-
teller historien om faren, om hvordan de
to delte interessen for å dra på skattejakt i
de fredede sølvgruvene i Kongsberg. Faren
hadde fått dispensasjon for å hente ut sølv
fra det verdenskjente sølvverket, som de
solgte videre til Norsk Bergverksmuseum.
Men det var ingenting som het HMS
på turene deres. Du måtte ta vare på deg
selv og sørge for å overleve. Årsaken til
at Flaata måtte komme seg ut alene den
« Jeg tror alle
mennesker er i
stand til å gjøre
onde ting.»
gangen, var at farfar hadde fått i oppgave å
mobilisere til redningsaksjon om de ikke
kom ut til avtalt tid.
Han innser at det var farlig, men Flaata
husker likevel gruveturene som fantas-
tiske opplevelser han fikk ta del i.
– Det var jo spennende, da. Vi søkte
med metalldetektor og fant sølv for mange
tusen. Det var jo moro, smiler Flaata.
Klatreturen alene gjennom berget
kunne vært traumatiserende, ja, men
det ble ikke det for ham. Flaata mener
selv at han har en robusthet som gjør
at han tåler mer enn mange andre. I til-
legg til å være sjef for IMPS er han en av
landets mest anerkjente rettspsykologer,
en jobb han kanskje ikke hadde hatt
om det ikke var for denne robustheten.
Dette er en egenskap som hjelper ham i
jobben hans, men som også har skapt utfor-
dringer for ham i privatlivet, skal vi få vite.
Yrkesvalget som rettspsykolog bunner i
en interesse han har hatt siden barndom-
men, nemlig hva det er som får mennes-
ker til å utføre onde
h a n d l i n g e r. S o m
hovedoppgave under
p s y k o l o g i s t u d i e t
gjorde han en analyse
av Jens Bjørneboes bok
«Frihetens øyeblikk»,
den første boken i tri-
logien «Bestialitetens
historie».
– Jeg tror alle men-
nesker er i stand til å
gjøre onde ting. Det kommer an på situa-
sjonen. For enkelte skal det mye til, de må
være under ekstremt press. Andre har det i
personligheten sin, folk som har personlig-
hetsforstyrrelser, psykopater, narsissister
eller dyssosiale.
Dem har han møtt mange av, forteller
han, i rettspsykiatrien.
– Det er et eller annet med meg som
person som gjør at jeg kan snakke med
disse menneskene uten at det går altfor
mye inn på meg. Det er ikke bare jeg som
kan gjøre denne jobben, men det passer
ikke for alle og heller ikke alle som er hel-
sepersonell – leger og psykologer. Det kan
bli for sterke inntrykk.
Hva er det som gjør ham så robust, da?
Flaata mener selv det er en kombinasjon
flere ting. Han mener også at motstands-
dyktighet er noe de aller fleste kan trene
58
på og oppnå.
Selv har erfaringer fra eget liv bidratt til
å gi ham verktøy han kan bruke når han
trenger å holde hodet kaldt. Blant annet
at han har vært i situasjoner, skumle situ-
asjoner, hvor han selv har måttet ta ansvar
for å redde seg selv – og klart det. Som den
gangen i sølvgruvene i Kongsberg.
– De fleste mennesker prøver å unngå
ubehag, og da får de heller ikke følt på
mestring. Det du utfordrer deg selv med,
trenger ikke å være farlig, men det må
være krevende nok til at du opplever
mestring når du får det til. Da lærer du
også noe til senere.
Et av de viktigste verktøyene hans er
evnen til å være til stede her og nå. Du
kommer deg ikke ut av en bekmørk, ned-
lagt gruve hvis du ikke har fokus på det
som skjer akkurat der og da. Forstyrrende
tanker og følelser må du klare å holde
utenfor. Evnen er overførbar til andre
situasjoner i livet.
– Når jeg går inn i en rolle som sakkyn-
dig, føler jeg en viss kontroll. Jeg har et
bidrag å komme med, et oppdrag, og er
ikke bare en passiv mottaker. Jeg er veldig
til stede der og da, men jeg lar det ikke
prege meg når jeg ikke er der, fordi det ikke
er hensiktsmessig, sier han.
Å trene på dette kan være nyttig for de
fleste, mener han.
– Får du til å være mentalt til stede der
du er, kan det brukes i hverdagslivet til
eksempelvis å redusere stress og dempe
grubling.
At bilder og inntrykk trenger seg på
når han ikke lenger er på jobb, skjer ikke
veldig ofte. Skulle han likevel oppleve det,
har han flere teknikker for å håndtere det.
– Jeg er ikke immun mot at det skal
skje, og da har jeg metoder for å «skru
ned volumet» på det som kommer, gjøre
bildene i hodet mitt sort-hvite, sånne ting.
Han har riktignok en grense for
hva han tåler, og den går ved alvorlige
handlinger utført mot barn. Da må han
gjøre grep og jobbe hardere med seg selv
for ikke å bukke under.
– Det er de sakene hvor barn er ofre,
som er de grusomste.
Han bestemte seg tidlig for at han aldri
skulle bli barnepsykolog.
– Jeg orker ikke det.
Som rettssakkyndig slipper han ikke
helt unna, og det ønsker han heller ikke.