Page 62 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2024

P O R T R E T T E T
A L E X A N D E R R Ø N N I N G S D A L E N F L A A T A
vik til sammen tok livet av 77 personer.
Under samtalene var Breivik ikke iført
håndjern, og på cellen spiste de alle mål-
tider sammen.
– Vi skulle finne ut om han var gal.
– Det mente du at han ikke var.
– Det stemmer det. Jeg fant ikke noen
tegn til psykose den gang, sier Flaata.
Han forteller om sin egen opplevelse
av Breivik. Han husker at Breivik ikke var
helt som han forventet at han skulle være.
– Han fremsto overraskende «normal».
Flaata forteller at Breivik kunne føre
relativt hverdagslige samtaler, samtidig
som han forsvarte handlingene og drapene
han hadde utført noen måneder tid-
ligere.
– Jeg var nok ganske konfronte-
rende verbalt. Hvorfor var dette det
opplagte alternativet for ham, med
flere barn som ofre?
Han understreker at det ikke var
hans oppgave å diagnostisere Brei-
vik.
– Det var de sakkyndige som
skulle konkludere, og de gjorde den
beste jobben de kunne.
– Kunne du tenkte deg å møte
Breivik igjen?
– Ja, det kunne jeg. Jeg er faglig nysgjer-
rig på hvor han står nå i forhold til sist.
Flaatas mor var bare 20 år gammel da
hun fikk ham, mens faren var 24. Forel-
drene skilte seg da Flaata var bare to år
gammel. Han tror at barneårene bidro til å
gi ham denne robustheten han mener å ha.
– Jeg fikk ikke sydd puter under
armene. Jeg gjorde mye selv, som gjorde
at jeg ble veldig selvstendig, sier han.
– Kanskje vel selvstendig.
Han fikk etter hvert både en stefar og
en stemor og flere søsken. Han omtaler
forholdet til faren som spesielt, all den tid
pappa tok med seg sønnen på sine spen-
nende og til dels strabasiøse utflukter.
– Det var han som vekket eventyrlys-
ten i meg.
Selv ble Flaata far da han var 23 år
gammel. I dag har han tre barn. En datter
på 20 år og to sønner på 17 og 24. Første-
mann har han med ungdomskjæresten
og de to siste med eks-samboeren. De to
etablerte seg i sin tid med hus på stor tomt
ved sjøen på Nesodden. Da forholdet tok
slutt i 2010, kjøpte han en bolig i samme
område. I dag bor Flaata med sin yngste
sønn. De to andre har forlatt redet.
– Ingen runde tre, altså?
– Nei, sier han og ler.
– Ikke ennå, men jeg utelukker ikke
muligheten for at det kan skje, for jeg har
satt veldig pris på og har veldig glede av
ungene mine. Jeg synes det er helt fantas-
tisk å være far, og det har lært meg mer enn
noe annet i livet, sier han.
Moren hans er gift på nytt og er syke-
pleier og kunstner og bor fortsatt sammen
med Flaatas stefar i barndomshjemmet
hans på Jar. Der vokste han opp med en
yngre stesøster og to yngre halvbrødre. I
2010 døde faren hans, bare 58 år gammel.
Rett før faren døde, ble Flaata selv separert.
« Jeg synes det er helt
fantastisk å være far, og
det har lært meg mer
enn noe annet i livet.»
Når livet butter imot, blir han den som
prøver å ta ting med fatning.
Han prøver å være en stoiker og blir
veldig fokusert på de praktiske tingene.
– Jeg har reflektert mye over det å være
skilsmissebarn og konsekvensene av dette
for mine egne relasjoner.
Det er ikke utelukkende positivt å være
motstandsdyktig, mener Flaata. Fordi mot-
standsdyktigheten samtidig tar fra deg noe
verdifullt.
– Du mister jo sensitivitet, og du kan
ikke alltid få begge deler.
Men, understreker han, i sine nære rela-
sjoner kan han absolutt bli preget når det
skjer vonde ting.
– Da er jeg like svak som alle andre. Jeg
blir påvirket og trist og lei meg.
Da Flaata var rundt 30 år gammel, ble
han tvunget til en erkjennelse: Ingen er
untouchable.
– Jeg trodde jeg kunne tåle alt en gang
i tiden. Men det viste seg at ... Dette var
en periode i livet da jeg jobbet nattevak-
ter for så å gå rett på studier, uten å sove.
Det var ikke noen hvileskjær. Jeg gikk
på en smell og skjønte at jeg hadde mine
begrensninger.
Symptomene hans var fysiske.
62
– Jeg fikk astma, pusteproblemer. Jeg
trodde at jeg ikke trengte å sove, for det
hadde jo gått bra tidligere i livet.
Da han tok grep og begynte å priori-
tere søvn, kosthold og trening, forsvant
symptomene.
– Nå er jeg veldig fokusert på disse
tingene. Jeg drikker ikke alkohol, for
eksempel. Eller, jeg kan ta et glass vin,
men drikker aldri fem drinker på en kveld.
– Søvn, trening og kosthold bygger
resiliens?
– Det bygger både fysisk og psykisk
resiliens.
Han tror det er bra for psykologer å gå
i terapi og har selv fått hjelp til utfor-
dringene han vet at han har. Blant
annet har han fått hjelp til å finne en
balanse mellom når han skal tåle, og
når han skal være sårbar.
– Jeg har fått motstand i livet
som gjør at jeg har bygget meg en
rustning. Nå er jeg bevisst på at jeg
faktisk har den rustningen, og da kan
jeg velge når jeg tar den av, og åpne
for litt mer sårbarhet. Jeg klarer det
ikke alltid, men jeg må innimellom
hente frem følelsene, fordi jeg vet at
det er sunt.
Om noen skulle finne på å tro at psy-
kologer kan bruke kunnskapen sin til å
helbrede seg selv, kan han forsikre om at
det er feil. Selv har han gått til det han
beskriver som en svært dyktig kvinnelig
terapeut for å få hjelp.
– De dypere emosjonelle tingene må
du ha noen andre til å se på. Du kan ikke
være psykolog for deg selv eller din egen
familie, sier Alexander Flaata.
– Det blir som å løfte seg selv opp etter
håret. Det går bare ikke.
Selv for den som tåler å vandre i bek-
mørke, er det likevel en utfordring noen
ganger, å gå inn i de svarteste dypene. Da
må du vite hvordan du kommer deg ut
igjen. For Flaata er svaret å kanalisere ener-
gien inn i noe annet. Han driver aktivt med
både sjakk, klatring og brasiliansk jiu-jitsu
og kaller treningen mental hygiene. Tre-
ningen reduserer stress, hjelper ham til
ikke å tenke, til å være til stede.
– Det funker, for når du trener, blir du
tvunget til det. Jeg trener hver dag.
– Hver dag?
– Ja, sier Alexander Flaata.
– Eller så tror jeg ikke at jeg hadde klart
meg.