Page 62 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2021

62
Det bråket fælt, minnes Audun Ivar ENGASJERT FOR HAVET Stavanger, Genève, Bangkok, Hongkong,
Gangstø (87).
Han jobber på dekket om bord
på skipet M/S Belocean mens amerikanske slagskip bombar- derer kinesiske styrker inni lan-
det. Året er 1951, stedet er havnebyen Pusan (i dag Busan) i Korea, Den blodige Koreakrigen raser. Men noen medalje for den farefulle innsatsen norske sjømenn gjorde, kom aldri.
Koreakrigen startet i kjølvannet av annen verdenskrig da japanerne måtte forlate Korea og landet ble delt i FN-styrte områder mellom stormaktene, omtrent som i Tyskland. I 1951 gikk imidlertid nordkoreanske kommu-
niststyrker – støttet av Kina og Sovjet – inn i de sørlige områdene og drev styrkene der nesten helt ut. Dermed gikk FN inn, først og fremst amerikan- ske styrker, og krigen var et faktum.
Norge deltok med Normash, et mobilt feltsykehus, bemannet av norske leger og sykepleiere. Til sammen deltok 623 mannskaper. Alle fikk Den norske Koreamedaljen, FN- medaljen samt koreanske medaljer for sin innsats.
BARE SJØMENN
MINNER: PÅ veggen i Gangstøs hytte henger denne «hilsenen fra Japan».
tungløftskip, og slike var det mangel på i den ame- rikanske marinen.
– Vi fraktet ting som stridsvogner, lokomoti- ver – Pullman-loko- motiver, husker jeg – og annet tungt materiell fra Japan over til krigsso- nen. Vi hadde tre kraner og kunne ta løft opp til 120 tonn. I tillegg til våre skip var det bare tre par britiske skip som hadde slik kapasitet. Derfor var vi svært viktige for krigs- innsatsen. En amerikansk militær uttalte at de var veldig fornøyd med inn- satsen til Belocean, sier veteranen.
– Lossingen i Pusan tok alltid tid, det var 12 meter forskjell mellom flo og fjære. Ute på reden
Forsvarets forum møter Gangstø på hans hytte i Terråk på Helgelandskysten. Utsik- ten er fabelaktig og strandlinjen lang. Gangstø har alltid vært nært knyttet til sjøen. På sine eldre dager har han enga- sjert seg politisk mot forurensing fra opp- drettsanlegg og derigjennom stått i tøffe lokalpolitiske stormer.
– Sjøen er mitt område. Jeg stemte nei til et nytt oppdrettsanlegg. Da ble jeg upop, ja. Det gjaldt jo arbeidsplasser, vet du. Neste år sto jeg ikke lenger på Arbei- derpartiets liste ved kommunevalget ... Da ble jeg SV-mann, ler Gangstø.
– Noe av det tristeste jeg opplever, er
Taiwan og så Tokyo. Så var det tog til hav- nebyen Kobe, der de gikk om bord i M/S Belocean.
– Det gikk ikke akkurat noen direkte- flygninger dit dengang, nei, og vi kunne bare fly om dagen, ler Gangstø.
– Flere fra «Sørlandet» var med. Vi gikk i skytteltrafikk hele tiden fra 1951 til nyttår 1953. Belocean var det første ski- pet der nede, forteller Gangstø.
TRE NORSKE SKIP
Tre norske skip deltok under Korea- krigen. I tillegg til Belocean var det MS Reinholt og Beljeanne. Dette var såkalte
Men også tre norske skip
deltok, med mer enn
150 krigsseilere: M/S
Belocean, M/S Beljeanne
og M/S Reinholt. De 150 krigsseilerne har aldri sett snurten av noen medaljer. Én av dem er Audun Ivar Gangstø.
I statuttene for FN-medaljen heter det blant annet:
«FN-medaljen tildeles for deltagelse i FNs fredsbevarende operasjoner, observa- tørmisjoner og andre lignende oppdrag som har mandat fra FN. Medaljen tildeles personell som har oppfylt den tjenestetid som er spesifisert for den enkelte misjon, oftest 90 dager (3 måneder).»
– Jeg ser at sanitetssoldatene er kåret til Årets krigshelter i Korea. Det er sikkert fortjent. Likevel er det jo tankevekkende at vi som seilte for FN på M/S Belocean under hele krigen, en stor del av tiden i krigssonen, aldri har fått den minste opp- merksomhet. Men som fjerdemaskinisten om bord, Rolf Ek, sa, ikke uten bitterhet: Men vi var jo bare sjømenn ..., reflekte- rer Gangstø.
ødeleggelsen av marint liv langs hele Nor- skekysten.
Men la oss skru klokken 70 år tilbake. Hvordan begynte Korea-farten?
– Jo, det hele begynte mens jeg var på skoleskipet Sørlandet, bare 17 år gammel. Vi fikk tilbud om å ta hyre på skip som skulle seile på Korea.
– Så du visste at det var krig der?
– Ja. Du vet, jeg hadde allerede pla- ner om å bli sjømann. Og dette hørtes jo spennende ut. Hadde lyst på noe ekstra, prøve noe utenom det vanlige. Var nys- gjerrig. Det ligger kanskje noe i fami- lien, det der. Bestefar skulle egentlig ha seilt med Roald Amundsen og Fram i 1918, men bestefar var nygift, og så ven- tet de små, så han måtte trekke seg, for- teller Gangstø.
Han måtte ha foreldrenes tillatelse for å reise, og det fikk han. I 1951 startet den farefulle hyren etter en rekke mellom- landinger med fly før de kom til Japan:
lå amerikanske slagskip, ett av dem var Missouri, og dundret løs mot kineserne, som lå oppi heia og skjøt!
– Var du ikke redd?
– Nei, ikke som jeg kan huske. Vi gikk jo med FN-flagg og var ikke beskyt- tet. Heldigvis hadde ikke kineserne fly- styrker. Og så hadde vi jo en skikkelig tøffing av en kaptein, Kaare Øderud het han, og det betød mye for moralen, for å si det sånn. Én gang spurte han meg om jeg ville ha en omgang juling, det var noe tull med noen vakter, ler veteranen.
– Men redd kan jeg ikke huske jeg var. Kanskje var det rett og slett at jeg var for ung til å innse alvoret, jeg var jo bare 17 år, reflekterer Gangstø.
Andre opplevde det nok annerledes. Kari Hansen var salongpike om bord på Belocean. Hun uttalte i et intervju, gjen- gitt i boken «Norge i Korea: norsk innsats under Koreakrigen og senere» (Pedersen, Lorentz Ulrik, Norsk-koreansk forum
KOREAKRIGEN | UKJENTE HELTER