Page 91 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2022

DAGEN STARTER: Morgentåke over frossen myr ga flere stemningsfulle syn menns vi vandret i morgentimene.
skogen har overtatt. Vi har kommet over til områder med høyere åser, og området begynner såvidt å gi avkall på den dype skogen som dominerte lengre sør. Forbi Store Spurvvatnet får vi turens første skikkelige utsikt. Pusten endres, pulsen senkes, og øynene følger horisonten. Å få overblikk er befriende. Ikke minst for orienteringen.
LEIR OG RAPTUS-RUNDE
Herfra vandrer vi mot Oksfjellet gjennom blandingsskog mot Sametimyra. Sekken min og kløven til Stumpen blir bare let- tere for hver dag, og vi koser oss her vi går, bare oss. Da vi kommer frem til leir, tar jeg først av kløven, Stumpen tar da en kjapp raptus-runde rundt leir før han leg- ger seg i lyngen og klør rumpa og ryggen frem og tilbake før han brått står på alle fire et lite sekund, før pelsen i et kort rist renses for blader og materiale fra bakken.
Mitt rituale ved leirankomst er ikke like simpelt, men ikke langt fra, heller. Jeg leg- ger meg i lyngen og finner en behagelig liggeplass. Spenner opp tarpen, går en runde etter ved, fyrer opp, koker vann og setter meg til rette med øynene dypt inn i flammene. Turen begynner å nærme seg slutten, men tilværelsen, rytmen og områ- dets aura har fortsatt tak i meg. På kort tid er vi blitt tilpasset lange mørke dager med bare noen få timer lys. Pasvikdalens imponerende stemning, dype mystikk og ensomhet reflekterer tilstedeværel- sen jeg føler her. I et område som alene ligger trengt mellom to land, med hver sin enorme villmark på hver sin side. Det siste bålet forlates i nedstemthet om at turen er over. Tilbake til hverdag og andre mennes- ker. Jeg tenker mitt, kommer til Svanvik, og på bussen mot flyplassen tar jeg meg i det: Novembervandring i Pasvik er noe alle burde unne seg. Total stillhet, verdi-
«Mørket faller på, og vi sovner til flammenes dans som reflekteres svakt ut i det vesle koierommet»
FORSVARETS FORUM 91