Page 56 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2024

P O R T R E T T E T
L O U I S E K A T H R I N E D E D I C H E N
jeg ikke mer.”
Lou i se Dedic -
hen sitter sammen
med ektemannen,
Per Høiby. Hun har
akkurat fått vite at
hun har tapt. I over
Nå slutter jeg. Nå orker
fem år har hun
tvunget seg selv til å
gå rakrygget på jobb
som sjef for Forsva-
rets høgskole, vel
vitende om at flere
av hennes medar-
beidere mener at
hun aldri skulle hatt jobben til å begynne
med. Tingretten har avvist påstanden, men
nå har lagmannsretten gitt saksøkerne
rett: Hun fikk jobben foran en bedre kva-
lifisert mann. Å ansette henne var brudd
på likestillingsloven.
For Dedichen er dette det absolutte
bunnpunktet.
Det er da han kommer inn, ektemannen,
og redder henne. Trygg og sikker sier han,
på sørlandsdialekten sin:
«Du måkke gi dæ, vett du.»
Til da har hun ikke vært part i saken.
Det er staten som har ansatt henne, og
staten som er saksøkt. Med støtten fra
ektemannen i ryggen bestemmer hun
seg for en siste kraft-
anstrengelse. Hun tar
kontakt med advokat
Jan Fougner. Han har
bare hørt på henne
i noen minutter før
han sier: «Her må det
ankes, og her må det
søkes om partsrettig-
heter.»
Endelig. Endelig
kan hun gjøre noe.
– Girskiftet fra
avmakt til å være
part i saken, det var to
forskjellige verdener.
Tenk så mye energi det
er i sinne, sier Dedichen i dag.
Uniformert sitter hun ved et møtebord i
lokalene til forsvarsledelsen i Oslo. Det er
bare noen måneder siden hun kom tilbake
til Norge etter nesten fem år som sjef for
den norske forsvarsmisjonen i Brussel, og
1. januar fratrer hun sin stilling i Forsvaret.
I april i år fylte hun 60.
Da hun fikk jobben i Brussel, var hun
den første kvinnen til å inneha den stil-
lingen. Hun var også den første kvinnen
i Norge som ble utnevnt til admiral.
«Det ble gjort
noen stygge
taklinger. Blant
annet ble det
gjort forsøk på
varslingssaker
mot meg.»
Senere skal hun fortelle at dette med å
være «første kvinne» ikke er det viktigste
for henne, men akkurat nå er hun ikke fer-
digsnakket om striden som fulgte ansettel-
sen av henne i 2008. Hun har bestemt seg
for å dele erfaringene sine fra den mange
år lange rettsbehandlingen av ansettelsen.
Sammen med Befalets Fellesorganisa-
sjon gikk han som forsvarssjefen hadde
innstilt som ønsket kandidat for stillin-
gen, til søksmål mot staten for å ha ansatt
Dedichen. De mente at hun var ansatt
fordi hun var kvinne, selv om den mann-
lige søkeren var best kvalifisert.
– Å stå i det var alt annet enn ålreit. Det
var den største fagforeningen i Forsvaret
som gikk til sak. Det å gå rakrygget på jobb
hver dag og møte medarbeidere samtidig
som jeg fikk vite at jeg var en snakkis, i
tillegg til at jeg var i en avmaktsposisjon,
det var bare veldig krevende. Jeg opplevde
at jeg ble forsøkt krympet i enkelte sam-
menhenger.
– Av enkeltpersoner?
– Absolutt av enkeltpersoner. Det var
veldig, veldig vondt. Det ble gjort noen
stygge taklinger. Blant annet ble det gjort
forsøk på varslingssaker mot meg, som
strandet på sin egen urimelighet.
– Til å begynne med var kanskje ikke
presset og tonen så fæl, men det tiltok i
styrke.
For å komme seg
gjennom disse årene
lente hun seg på ekte-
mannen, døtrene,
noen få betrodde
medarbeidere – og
hunden. Den første
de hadde, het Nero,
og Dedichen småler
da hun forteller om
hvordan hun kunne
gå og betro seg høy-
lytt til Nero mens de
var ute på tur.
Etter tapet i lag-
mannsretten anket
staten til Høyesterett.
Nå var også Dedichen part i saken, som
gjorde at også hun kunne kjempe for seg
selv.
– For første gang ble min side av saken
hørt, på en ordentlig måte, sier hun.
– Den perioden, fra høsten 2013 frem til
29. april 2014, det var nesten gøy, vet du.
Hun var på jobb og satt i et møte da
tekstmeldingen fra regjeringsadvokaten
tikket inn på telefonen hennes:
«GRATULERER, LOUISE!»
Dommen fra Høyesterett var krystall-
56
klar. Hun var den best kvalifiserte for job-
ben, og det at hun var kvinne, var bare et
positivt tilleggselement.
– Jeg skrek av glede, ler hun.
– Det var som en eksplosjon av… Det var
eufori, rett og slett. Jeg husker ikke engang
hvem som var der. Det var fantastisk!
– Har du konfrontert noen av dem
som gikk imot deg?
– Ja, jeg har det, sier hun og forteller,
uten å ville nevne navn, om da hun tok
en hun tidligere hadde hatt stor respekt
for, til side og sa at hun ikke ønsket å ha
noe med ham å gjøre igjen.
– Den satt, tenker jeg, sier hun.
– Det gikk en del respekt tapt i den
perioden.
Kanskje kunne det være lett å bli usik-
ker på seg selv i en jobb der flere av de du
var sjef for– mente at du ikke var kvalifi-
sert til jobben din. Ikke Dedichen. Hun
har et enkelt svar på hvordan du unngår
å bli stotrende.
– Det er en teknikk jeg har brukt i
mange år, sier hun.
– Og det er å stille godt forberedt.
Nato er ikke det samme i dag som da
hun kom dit i 2020, mener Dedichen.
– Hele verden har endret seg på fem år,
sier hun.
– Først var det den dramatiske uttrek-
ningen fra Afghanistan, og så kom
Ukraina. Mange tror at ting går sakte i
alliansen, at alt er så omstendelig, men
det har skjedd et speedskifte i alliansen
etter Russlands overfall på Krym i 2014.
Alt med totalforsvar har fått en helt annen
betydning, viktigheten av forsvarsindus-
trien er kjent på en annen måte, og der har
vi fått et helt annet samarbeid, sier hun.
– Hybride trusler tas mer på alvor, og
på toppen har vi en klimakrise. Alle disse
problemene er for store til at enkeltnasjo-
ner kan håndtere dem alene. Vi trenger
internasjonalt samarbeid.
Hun er full av gode ord om Jens Stol-
tenberg, som også flyttet hjem til Norge
i høst, etter ti år som Nato-sjef.
– Han har gjort en fantastisk jobb. Å
være norsk ga en egen stolthet når vi
hadde en så flink generalsekretær. I alle
fall indirekte fikk Norge en standing i
Nato takket være det. Og å møte på ham
i gangen er alltid hyggelig.
– Kanskje spesielt for dere som var
norske?
– Nei, jeg tror alle vil si det samme. Han
har en egen evne til å få den han snakker
med, til å føle seg spesiell. Det er en veldig
god egenskap.
Et virkelig høydepunkt for Dedichen