Page 58 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2024

P O R T R E T T E T
L O U I S E K A T H R I N E D E D I C H E N
under årene i Brussel, kanskje det største
av dem alle, var da Sverige og Finland ble
medlem av Nato.
- Da protokollen ble skrevet under ... Det
å være vitne til at de signerte, og applausen
som fulgte i etterkant, det var ikke mange
øyne som var tørre da. Det var stort. Det
samarbeidet jeg har og har hatt med mine
finske og svenske kolleger, det har utviklet
seg til dype vennskap.
Det var noe av det som var vemodig med
å skulle flytte hjem etter fem år – vennska-
pene hun hadde fått.
– Jeg blir jo alltid glad i dem jeg jobber
med, men det er jo sånn for alle, at man
er der bare i en periode, så de jeg forlot,
skal jo selv dra om kort tid. Nøkkelen er å
holde fast ved dem du knytter best bånd til.
– Prioriterer du det?
– Jeg bruker tid på det, ja, smiler hun.
De siste årene har det vært en massiv
opprulling og opprydning av det som er
«Det med «først» er ikke
så veldig viktig i seg selv.»
kalt en ukultur i Forsvaret, der det har
kommet frem en rekke tilfeller av trakas-
sering og overgrep, mangelfull oppfølging
av ofre og varslere og en varierende praksis
for konsekvenser.
Dedichen har tidligere fortalt om en
hendelse fra da hun gikk på Sjøkrigssko-
len. Hun var i 20-årene og på en lengre sei-
las under sommertjeneste. Hun forteller.
– Det var en utilgivelig oppførsel fra
en høytstående offiser om bord, begyn-
ner hun.
Det var kveld.
– Jeg hadde vært på vakt og hadde lagt
meg på lugaren min for å sove. Offiseren
hadde drukket seg dritings på messa og
bestemte seg for å komme inn til meg på
min lugar mens jeg sov.
Ettersom de lå på bøye – ikke lå til kai
– hadde ingen lov til å låse lugarene sine.
– Han braste inn på lugaren min, dro
forhenget til side og forsøkte å legge seg
i sengen min.
Hun stivnet. Heldigvis var det en kollega
i gangen utenfor, som hadde holdt et øye
med denne offiseren. Kollegaen kom inn
og røsket vedkommende ut. Dagen etter
hang det røde roser på døren hennes. Offi-
seren sa aldri unnskyld.
– Jeg var veldig opprørt og fortalte det
til vaktsjefen min, men jeg anmeldte aldri.
I dag er hun klokkeklar på at hun ville
anmeldt det.
– Nå er det mange flere å rådføre seg
med, det har vært en kulturendring, og
kunnskapen er mye mer tilgjengelig, sier
hun.
Hun mener at de mange varslingssakene
har vært klønete håndtert av Forsvaret.
– Det har vært manglende forståelse og
respekt for hvor mye juridisk kompetanse
som må til for å løse slike saker, og at de må
håndteres av dem som kan håndtere det.
Å få bukt med slike hendelser var en
stor del av det de jobbet med da hun var
sjef for Forsvarets høgskole, forteller hun.
– Dette var en stor del av fokuset i For-
svarets høgskoles likestillingsutvalg, og vi
laget konkrete handlingsplaner for dette.
Jeg forlangte et modningsarbeid i hvordan
man forholdt seg til disse spørsmålene,
sier Dedichen.
Hun er en person som sier fra. Det anser
hun som en viktig del av hennes karakter.
– Jeg kan være hyggelig og tålmodig,
men går det for langt, da slår jeg i bordet.
Hun synes det er litt pinlig, at det måtte
bli 2020 før Natos militærkomité fikk en
kvinne rundt bordet. Søker du opp bilder
av henne, finner du henne ofte avbildet
alene som kvinne i et rom fullt av menn.
Det er hun vant til.
– Men det ble jo uendelig mye hygge-
ligere da Canada kom med en kvinnelig
representant året etter, og vi ble to. Vi rei-
ste jo mye også, og det å ha en kvinne å
kikke til, det var veldig, veldig fint.
Nå kommer vi til dette med å være
«første kvinne». Første kvinne som ble
utnevnt til admiral, første kvinne til å bli
sjef for Forsvarets høgskole, og den første
kvinnen i Natos militærkomité. I fjor ble
hun også den første kvinnen til å lede et
møte i alliansens militærkomité.
– Det med «først» er ikke så veldig viktig
i seg selv. Jeg velger heller å se det som å
vise at «denne arenaen tilhører også kvin-
ner». For å skape gode resultater og gode
beslutninger mener jeg at det er klokt at
det er både kvinner og menn i rommet.
Og hvis vi snakker konkret om Forsvaret,
som først og fremst skal forsvare Norge,
så er selvfølgelig det å forsvare landet vårt
en oppgave som tilhører både kvinner og
menn.
Likevel, hun vil ikke underslå at det er
en stor glede å få disse stillingene. At det
blir positiv oppmerksomhet rundt det,
handler om saken, ikke om personen,
mener hun.
– Men så blir oppmerksomheten til-
svarende hvis en kvinne driter seg ut. Det
ender fort med en generalisering av alle
kvinner. Igjen, smiler hun:
– Tilbake til forberedelser.
Hun mener det når hun sier at hun alltid
knytter seg til folk der hun jobber.
– Og det er et valg du har. Du kan gå inn i
enhver situasjon og se etter hva som er bra
hos dem du jobber med, eller du kan gjøre
motsatt og heller lete etter irriterende ting.
Når jeg skal være i en jobb, vil jeg ha det
bra, og det får jeg når jeg har gode relasjo-
ner rundt meg, sier hun.
– Som leder har jeg alltid vært nysgjerrig
på hva det er folk brenner for, og hvor de
er gode. Det er bedre å bruke ting der de er
best, enn å sette folk i ukomfortable roller.
Jeg har opplevd så utrolig mye glede i å se
folk blomstre.
Her tror hun at noe av hele grunnlaget
for hennes likestillingskjærlighet ligger.
– Det er så mange flinke jenter der ute,
så hvorfor ikke bare ta plass? Kom igjen,
MILEPÆLER
10 ÅR: En energisk vimse.
Jeg var veldig
glad i å leke, nysgjerring og
ville være med på det som det
gikk an å være med på.
20 ÅR: Kadett på
Sjøkrigsskolen og
superfornøyd med tilværelsen.
30 ÅR:
tobarnsmor.
En
hardtarbeidende
40 ÅR: Det var vanvittig
deilig å bli 40.
Det var en følelse av endelig å
være voksen. «Kom ikke nå og
kall meg for ung.»
58