Page 14 - Forsvarets Forum nr. 5 / 2020

meninger
Et landskap i forandring
I løpet av tre år har Norge hatt fire forskjellige regjeringer. Kan vi fortsatt kalle oss et stabilt land?
Vi nordmenn har stått fremst i køen når det raljeres over «italienske tilstander». Et uttrykk myntet på land som skifter regjering slik andre skifter skjorter. Der partiene fyker ut og inn av departementskontorene, og der det nesten er likegyldig hvem som samarbeider med hvem.
Nå er vi selv der. I alle fall på et vis.
Etter stortingsvalget i 2017 fortsatte Høyre og Frp å styre landet. Så kom Venstre overraskende til, og en ny trepartiregjering ble formet. Året etter meldte KrF seg til regjeringstjeneste, og det hele ble en borgerlig flertallsregjering. Den første siden Kåre Willoch mistet flertallet i 1985. Erna Solbergs drøm gikk i oppfyllelse, men hun våknet brått i januar 2020 da Frp stormet ut med maksimalt støynivå. Resultatet ble en ny mindretallsregjering, den første høyre-sentrumsregjering siden Bondevik II- regjeringen tapte valget i 2005.
Fire regjeringer på drøye tre år, men alle med Erna Solberg som statsminister. Og ingen vil finne på å identifisere henne med kaos. Norge – med sin bunnsolide økonomi, relativt små poli- tiske forskjeller og et brukbart samarbeidsklima over blokkene – inviterer heller ikke til frykt for noe som minner om et ustyrlig land.
Likevel ser vi over tid et politisk landskap i forandring.
Det ble skrevet politisk historie tre ganger på samme tid da Jens Stoltenberg for 15 år siden dannet rødgrønn regjering. Aldri tidligere hadde Ap regjert sammen med andre, Sp hadde aldri vært i regjering med «røde» partier, og det inkarnerte opposisjonspartiet SV hadde aldri før akslet regjeringstrøyen.
Det siste gjentok seg i 2013 da Frp for første gang tok regjeringsansvar. Svært mange spådde det ville bli et kortvarig eksperiment. Det motsatte skjedde, og Frp fikk seks år som regjeringsparti. Attpåtil med partilederen som finansminister i alle disse årene.
Stortingsvalget om et knapt år kan åpne for nye konstellasjoner. Slik meningsmålingene nå ser ut, må Jonas Gahr Støre ikke bare ha støtte fra Senterpartiet og SV, men også fra Miljøpartiet De Grønne og Rødt for å utøve regjeringsmakt. Det betyr selvsagt ikke at alle disse kommer til å være med i regjering, men de kan komme til å utgjøre Støre-regjeringens styringsgrunnlag.
Poenget er at det er så mye, som for få år tilbake var utenkelig, som nå er blitt en del av den poli- tiske realismen. Vi ser også en sterkere polarise- ring i norsk politikk enn tidligere. Det en gang så styringssentrerte Senterpartiet har tatt opp konkurrensen med Frp om å være landets mest misfornøyde og markeringskåte parti. Og vi ser at i takt med Aps svekkede posisjon er partiets vilje og evne til å inngå viktige kompromisser på tvers av blokkgrensene blitt kraftig redusert.
Slikt er dårlig nytt for Norge. For Ap og Høyre har i flere tiår vært drivkraften i sentrale refor- mer som har tjent forutsigbarhet på avgjørende samfunnsområder. Det har gitt oss handlings- regel og pensjonsreform, forvaltningsendringer og flyktningforlik, skoleløft og forsvarsforlik.
De tonene vi nå hører, preges mer av behovet for å distansere seg fra sine tidligere politiske forlikspartnere enn å finne frem til felles løs- ninger. Vi vet ikke om dette en trend som vil forsterkes etter valget 2021, men vi vet at den er verdt å følge med bekymrede øyne.
For nettopp viljen til gode kompromisser har vært en av byggesteinene i tillitssamfunnet Norge. Det er ikke for ingenting at Thorvald Stoltenberg karakteriserte kompromiss som «det vakreste ord jeg kjenner».
Spesielt viktig har dette vært på utenrikspoli- tikkens område og med tanke på forsvar og sikkerhet. Her har Høyre og Arbeiderpartiet vært de to garantistene for langsiktighet. Det
er ikke sikkert vi kan regne med at de fortsatt kommer til å være det i årene fremover. Vi har dessuten sett at selv som regjeringsparti har Fremskrittspartiet i Stortinget inntatt en kritisk rolle til Solberg-regjeringens Nato-initierte sanksjonspolitikk overfor Russland, og vi ser at samme parti blir mer og mer kritiske til EØS- avtalen. Og vi ser at noen selvsagte sikkerhets- politiske sannheter ikke er så selvsagte lenger.
Det blir ikke dramatiske linjeskifter fra et år til et annet av slikt. Men vi mer enn aner bevegel- ser som over tid kan utfordre
den brede enigheten bak uten-
riks- og sikkerhetspolitikken.
Med andre ord: I disse tider er det mye i spill. Og det er mye som står på spill.
«Vi ser også en sterkere polarisering enn tidligere i norsk politikk»
stang inn
HARALD STANGHELLE Kommentator
14 OKTOBER 2020
forsvaretsforum.no