Page 88 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2022

88 FORSVARETS FORUM
MARK GALEOTTI er direktør for konsulentselskapet Mayak Intelligence, er mangeårig observatør
av russisk politikk og
har en lang karriere
som sikkerhetspolitisk forsker tilknyttet blant annet University College London, Royal Services Institute og New York University. Han er forfatter av den kommende boken «The Weaponisation of Everything » (Alt blir til våpen).
Denne kronikken ble først publisert i Foreign Affairs.
I løpet av høsten i fjor, idet tusenvis av migranter samlet seg ved Hviterusslands grense til Polen og for- søkte å komme seg inn i EU, anklaget noen euro- peiske ledere den hvi- terussiske presidenten, Alexander Lukasjenko, for å bedrive hybrid krigføring. I forsøk på å legge press på EU sendte Lukasjenko migrantene med hensikt, hevdet de, mot grensen til Polen og dumpet dem forsvarsløse i en iskald skog. Ylva Johansson, EU-kommisær for intern sikkerhet, omtalte det som ennymåteå «bruke mennesker i angrepsmanøver» på. Men selv om strategien var ekstrem, har drivkreftene bak den vært i sving lenge. Det som EU-lederne ikke greide å innse, var at Lukasjenko har dratt veksler på en dynamikk med statlig manipulert migrasjon som har blitt vanlig i mange deler av verden, og som EU egenhendig
har bidratt til.
Det er hevet over tvil at kri-
sen mellom Polen og Hviteruss- land har vært spesielt nedrig. De omtalte migrantene var ikke fra Hviterussland, ikke engang fra nabolandene, men hovedsa- kelig fra Irak og Kurdistan. Fra juni av ble de lokket til Hvite- russland på turistvisum med falske forsikringer om at de da ville gis enkel adgang til EU. Da de ankom Minsk, ble de busset direkte til Litauen og spesielt til de polske grensene. Lukasjenko iscenesatte i bunn og grunn en kunstig humanitær krise i forsøk på å få gjennomslag i Brussel. Helt siden det riggede valget i 2020 har europeiske ledere avvist det
autoritære, hviterussiske regimet i mangelen på «enhver demokra- tisk legitimitet», og Lukasjenko har signalisert at han har vært innstilt på å benytte ethvert til- gjengelig middel til å tvinge dem til forhandlingsbordet og få dem til å heve sanksjonene.
Selv om Lukasjenkos trekk mislyktes, oppnådde han å plette EU. Polske myndigheter sendte soldater for å forsvare egen grense og brukte til og med tåregass og vannkanoner. I den fastlåste situ- asjonen døde minst ti migranter av fremferden, inkludert et syrisk barn på ett år. Samtidig, ved å støtte Polens hardhendte fremstøt i taktikk og kanalisere raseriet mot Hviterussland, framsto EU ikke bare som kynisk, men også som dobbeltmoralsk: I stedet for å verne om EUs asylinstitutt og prinsippene om menneskerettig- heter, bivånet det at migrantene ble skjøvet tilbake igjen til Hvi- terussland. Men responsen var i tråd med den siste tids europeiske politikk rettet mot å kontrollere grensekryssende migrasjon så mye som mulig, selv om det vanligvis foregår på mer lettvint avstand fra egne grenser og utenfor EUs umid- delbare synsvidde. Selv med den pågående situasjonen i Hviteruss- land har The New Yorker rappor- tert at EU har betalt 500 millioner dollar til Libya for å finansiere de brutale interneringsleirene, dre- vet av milits, hvor tusenvis av afrikanske migranter holdes igjen idet de forsøker å krysse grensen til Europa.
Hendelsene ved den hviterus- siske grensen har muligens vært uvanlig nedslående, men de poli- tiske kalkylene som ligger bak, er ikke akkurat nye. Idet antal- let migranter, fordrevne folk og flyktninger har eksplodert de siste årene, har avanserte økonomier i Europa og andre steder tydd til gradvis råere metoder for å holde