Page 89 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2022

«Lukasjenko iscenesatte i bunn og grunn en kunstig humanitær krise i forsøk på å få gjennomslag i Brussel.»
dem ute. Omvendt har land som Libya, Tyrkia, og nå Hviterussland fått nye insentiver til å bruke trus- selen om masseimmigrasjon for å presse ut bistandspenger og oppnå andre gjennomslag. I økende grad har migrasjon gått fra å være et politisk og diplomatisk anlig- gende til maktmiddel, utpressing og snuskete avtaler. I stedet for å representere et avvik, er Hvite- russland-tilfellet ganske enkelt det neste trinnet i bruk av migranter som våpen.
BETALING FOR Å
HOLDE PORTENE STENGT Autoritære regimer har historisk sett brukt migranter som våpen. Da Moskva begynte å innvilge jøder tillatelse til å emigrere fra Sovjetunionen i 1971, lot de med vilje kriminelle, blant dem mange som påberopte seg jødisk identi- tet på falskt grunnlag, slutte seg til dem. Den kubanske lederen Fidel Castro brukte samme tak- tikk i enda større utstrekning da han åpnet grensene under Mari- el-krisen på 1980-tallet. De fleste av de 125.000 kubanerne som flyktet til USA, var oppriktige i sin søken etter frihet og mulig- heter, men Castro-regimet sendte domfelte kriminelle, og til og med pasienter fra psykiatriske sykehus, med fluktbølgen. Siden slutten av
Den kalde krigen har migrasjon imidlertid fått en betydningsfull politisk dimensjon også i velut- viklede demokratier. I løpet av de to siste tiårene har borgerkriger, sultkatastrofer og annet kaos, fra Balkan til Jemen til Afghanistan, ført et enestående antall til mer velstående økonomier i Vest-Eu- ropa og USA for å søke tilflukt der. Ifølge Det internasjonale valutafondet (IMF) fantes det pr. 2019 270 millioner migranter i verden, et antall som hadde mer enn doblet seg siden 1990. Stilt til ansikt med dette stormangrepet fant EU en ny løsning: de ville betale land enorme summer med penger for å forhindre migrasjon. I 2008 inngikk den libyske dik- tatoren Muammar al-Gadaffi en avtale med Italia, hvor italienske myndigheter sa seg villige til å betale 5 milliarder dollar i «krigs- skadeerstatning» til Libya for å stanse strømmen av afrikanere med retning nordover til Europa. Da Den arabiske våren brøt ut i 2011 og avstedkom et voldsomt opprør i Libya, prøvde Gadaffi å avskrekke EU-styrker fra å skaffe militær støtte til opprørerne ved åadvareomatdevariferdmed å «bombe en vegg som hindret afrikansk migrasjon til Europa».
Gadaffis påstand var ikke grunnløs. Opprykkelsen av dikta-
turene i både Libya og nabolandet Tunisia resulterte i den drama- tiske økningen av migrasjon fra Nord-Afrika til Europa, særlig via den italienske øya Lampedusa. I løpet av sommeren 2011 gikk 48.000 migranter i land på øya. Innen 2014 hadde antallet pas- sert 170.000. Blant dem var folk fra hele Midtøsten og Nord-Afrika, som hadde valgt å legge ut på den farlige reisen over Middelhavet via Libya på grunn av dets post-revo- lusjonære rykte som uregulert port til Europa.
Den libyske borgerkrigens krigsherrer fikk snart øye på egne muligheter. I 2017 signerte den libyske overgangsregjeringen – det FN-anerkjente regimet, som verken hadde nasjonal støtte eller ble gitt noe særlig myndighet – en avtale som bød på utvidet aner- kjennelse, ros, og til og med utstyr som belønning for å avskjære vor- dende migranter. I stedet for å få muligheten til å komme seg til Europa har afrikanere blitt holdt i libyske interneringsleirer som Amnesty International har kalt helveteslignende på grunn av de uhygieniske og farlige forholdene. EU har inngått lignende avtaler med Sudan og Egypt, som under- streker et grunnleggende poeng, at autoritære regimer ikke bare får fripass fra EU på mange punkter,
FORSVARETS FORUM 89