Page 68 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2021

PORTRETTET
SOFIE NYSTRØM
digitale angrep som avsluttes mot at syke- huset betaler «løsepenger». Både USA og Frankrike har hatt flere tilfeller av dette.
– Risikoen er der når det gjelder helse, forskning, offentlige tjenester i bredt,
«Jeg har aldri hatt noen iver for å ta
fra hverandre en PC eller for å sitte og «game» eller programmere. For meg er motivasjonen samfunnsperspektivet.»
departementene våre, høyverdige mål, viktige personer i Norge, hele spekteret. Olje og gass, sier hun.
– Og hvis du klarer å sette for eksem- pel vann- og avløp ut av spill, kan det lage kaos, sier hun.
Det var Nystrøms far som introduserte henne for teknologi, og som gjorde at hun fikk en sterk interesse for selv å velge en
teknologi relatert karriere. Han jobbet hele karrieren som sivilingeniør og pro- sjektleder innen olje og gass.
– Jeg har fått beskrevet at jeg satt og klunket på tastaturet og lekte med data- maskinene hjemme da jeg var fire år. Jeg lærte meg alfabetet gjennom tastaturet. Jeg ble tidlig eksponert for teknologi gjennom arbeidet som faren
min hadde.
Da Nystrøm vokste opp, var
hennes familie den eneste med printer og internett hjemme. De hadde til og med internett på hytta.
– Jeg har aldri hatt noen iver for å ta fra hverandre en PC eller for å sitte og «game» eller programmere. For meg er motivasjonen samfunnsperspektivet, det globale, det sammensatte, og det har det
vært siden videregående.
Mens hun gikk på barneskolen,
skjedde det noe Nystrøm selv tror ble definerende for hvilken vei hun valgte senere i livet.
– Jeg gikk på en veldig internasjonal barneskole, på Fjell skole i Drammen. Den gangen var det ikke så vanlig at en skole hadde så mange ulike nasjonaliteter. Vi ble derfor valgt ut til å synge på Det norske teater for kong Olav, forteller hun.
Med musefletter, kjole og flagg sto hun sammen med de andre barna og sang på blant annet norsk, engelsk og urdu. Etterpå, da sangen var ferdig, skjedde det som Nystrøm aldri kommer til å glemme.
– Kongen kom opp på scenen og hånd- hilste på alle barna. Det var stas, mimrer hun.
– At selveste kong Olav, øverste leder i Norge, skulle ta seg tid til å håndhilse og si hei til meg ... Jeg dvelte ikke ved det den gang, men jeg tror det satte seg ganske greit i ryggmargen min. Da han døde, gikk det veldig inn på meg.
At kongen prioriterte henne på den måten som barn, tror hun ble litt av gro- bunnen for at hun senere skulle velge å jobbe på nasjonalt nivå med samfunns- nyttige oppgaver.
– Jeg var kry som en hane, mimrer hun.
68