Page 88 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

PORTRETTET
LENA PEDERSEN KVARVING
un måtte tidlig bli vok- sen, og ta ansvar for livet sitt selv. For Lena Kvarving har det vært en oppvekst preget av usikkerhet.
– Livet er jo ikke rettferdig, sier hun selv om hun på mange måter anser seg som privilegert. Av hensyn til andre vil hun ikke snakke mer konkret om oppveksten, men det hun kan snakke mer om, er hvordan utrygg- heten har gitt henne viktige egenskaper. Det har gjort henne god til å lese rom og mennesker rundt seg. Det har gjort henne oppmerksom på
maktstrukturer og lært henne å stole på egen intuisjon.
Hun tar det med seg i jobben hver dag: sin bakgrunn og erfaring i kampen for andres trygghet.
– Jeg har blitt møtt med mange histo- rier og selv opplevd mange situasjoner som gjør meg bevisst på ting.
Kvarving snakker spesielt om skjevhe- ter og maktmisbruk knyttet til kjønn. Det er mange som bærer på historier fra tje- nesten sin som aldri kommer frem. Som ung gjorde hun selv hva hun kunne for å skjule hvordan hun egentlig hadde det gjennom å være flink på skolen og i idrett.
– Jeg lærte at et smil ofte ga et smil til- bake – og det trengte jeg.
Det er det samme smilet som tren- ger gjennom Zoom-vinduet, fra Drøbak, i Korona-Norge 2021. Det er en ganske annerledes tilværelse fra det hun har hatt de siste årene. Hovedsakelig har 50-åringen vært senior stabsoffiser med ansvar for mangfold, likestilling og gen- der-perspektiv. Mange oppdrag har vært internasjonalt.
– Jeg har alltid reist mye. Snakket om tematikken jeg er opptatt av, og som er viktig for likeverdet. Og det savner jeg.
kjønnsperspektiv, mangfold og likestil- ling enn jeg får av min egen organisasjon, for å si det slik.
Hun tror det handler om at vi har man- gel på kompetanse her hjemme.
– Mange synes kanskje man burde kunne det fra før, og da adresserer man det heller ikke, det vil jo avsløre uviten- heten. Andre tror det ligger i ryggmargen, at dette er noe vi kan automatisk, fordi vi er norske, og da er nok terskelen høyere for å si at man trenger å lære mer om det, tror hun. At man kanskje heller lar være å ta tak i det.
– Men skal du lære noe, må du ut av komfortsonen din før du kan bli trygg i din nye kunnskap. Og den reisen må du jo velge å ta. Du må være villig til å lære, til å si at «her har jeg sovet i timen». Og vi som organisasjon må lage den reisen så trygg og god som mulig gjennom å skape gode læringsmuligheter. Det er jo mange som ikke engang vet hva de ikke vet – de har en slags kompetanseblindsone.
Andre kaller det å være privilegert.
Kvarving er opptatt av at Forsvaret har et større ansvar når det kommer til kjønn, likestilling, krig og konflikt. Disse ideene henger tross alt i hop:
– Vi må ha et kjønnsperspektiv, fordi vi vet at krig og konflikt påvirker kvinner, menn, gutter og jenter ulikt. Vi vet at like- stilte samfunn har mindre konflikter. Vi vet at vi må jobbe både med forebygging av overgrep, at kvinner spesielt trenger beskyttelse. Men vi vet også at vi må jobbe for at kvinner får bestemme om sin egen fremtid når ulike avtaler blir gjort i freds- arbeid, i krig og konflikt.
– I Forsvaret foretrekker mange å jobbe med det de kan, mange er konservative og ikke så endringsvillige. I en organisasjon som Forsvaret er det fotsatt det hypermas- kuline og det som sees på som maskulint, som har status. Det er det som gis defini- sjonsmakt i organisasjonen. Da blir det å jobbe med kjønnsperspektiv nesten en motsats til det som gir status. Det er ikke tøft blant «gutta» å jobbe med det – og det hemmer utviklingen. Det er jo til og med forsket på at idealet av den norske
For jeg kommer alltid gladere og klokere hjem igjen. Du får så mye igjen når du gir av deg selv. Det å treffe mennesker, skape relasjoner og bygge fellesskap gjennom opplevelser, det er det som gjør at jeg aldri har angret på en reise.
De siste årene har hun jobbet med å implementere kjønnsperspektiv i mili- tære operasjoner og i den militære organi- sasjonen. FN satte oppfølging av kvinner, fred og sikkerhet på sin agenda i år 2000. Det er 21 år, 9 resolusjoner og 4 nasjonale handlingsplaner siden. Kvarving har fulgt opp og snakket mye om kjønn og likestil- ling, skapt dialog og formidlet kunnskap om det som kalles «genderperspektiv» internasjonalt. Hun har reist rundt i verden for å snakke om dette – Colom- bia, Balkan, Ukraina, Filippinene, USA, Japan, Kina, Baltikum. Men selv opplever hun at det er det internasjonale militære samfunnet som har vært mest opptatt av kompetansen hennes. Her hjemme mener hun at det fremdeles må jobbes med å ha oppmerksomhet på det som burde være selvsagt.
– I utlandet vil de gjerne høre om våre nasjonale erfaringer, og der har jeg har vært åpen om at mine egne erfaringer ikke bare er positive. Jeg tror det gir tro- verdighet, forteller hun.
– Det er ingen quick fix, det må jobbes systematisk, mener Kvarving. Nærmere bestemt gjennom endring av organisa- sjonskultur.
– Mange tror det bare er å se til Norge, og så vet man hvordan det skal gjøres. Vi har jo et rykte som land som er god på likestilling. Et samfunn som er veldig egalitært. Og vi scorer godt på alle sånne undersøkelser om hvor godt man har det som kvinne. Men andre land utvikler seg de også, påpeker hun.
– Og vi ligger bare sånn midt på treet på en del statistikk i Nato. Vi har kanskje en tendens i Norge til å ta det for gitt at vi er et slags «forbilde på likestilling». Men det å se endringene som skjer i verden på det politiske planet og snakke om det ute, være en del av den bevegelsen, er veldig inspirerende. Jeg får flere invitasjoner fra internasjonale aktører til å snakke om
88