Page 72 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2024

PÅ BESØK HOS | FN-ST YRKEN I SØR-SUDAN
I LEIREN: Lars Thoresen i den delen av UN House hvor de norske offiserene bor. Foran Thoresen går kontingentleder Kim Jensen.
og kaptein i Heimevernet Didrik Færøvik Johannessen
blitt med på politipatrulje. Ugandiske Wanjala Cephus
leder dagens patrulje, hvis oppgave er å ta tempen på
stemningen i leirer med internt fordrevne rundt Bor.
Leirformann Joseph Nyang Kuol forteller at leiren
nå, som den utenfor UN House i Juba, har fått nye inn-
byggere, som følge av en ny bølge internflyktninger fra
krigen i nabolandet Sudan. På tross av dette har myndig-
hetene kuttet støtte til de fordrevne her, de ønsker ikke
lenger at folk skal bo på tomten like ved FN.
Men som i Juba, spør man innbyggerne, så er det her
de vil være, selv om det betyr at grunnleggende tjenester
og matrasjoner blir tatt fra dem. Også i denne leiren er
innbyggerne nuere, og de føler seg ikke trygge på en
gresslette litt lenger unna FN i Bor, selv om de der har
fått løfte om litt mer støtte
– Det er her vi bor, sier Kuol kort om den saken.
Det er rundt 2,3 millioner internt fordrevne i Sør-Su-
dan, i tillegg trenger rundt fem millioner andre assis-
tanse fra nødhjelpsorganisasjonene i løpet av året. Krig,
uro og flom har altså satt mer enn halvparten av landets
befolkning i nød. Og nødhjelp, som alt annet i Sør-Su-
dan, blir brukt politisk. I Bor er det myndighetene som
bestemmer hvem som skal få hjelp hvor. Utover i delsta-
ten Jonglei er det flere aktører som kan være til hinder
for at de som trenger det, de skal få. For Johannessen
og hans kollega, orlogskaptein Sigurd Knudsen, har
det å planlegge og legge til rette for at konvoier kunne
bringe ut matvarehjelp til befolkningen i Jonglei vært
en hovedoppgave det siste halvåret. Knudsen bruker et
klassifikasjonssystem utviklet av Verdens Matvarepro-
gram når han skal forklare alvoret. Skalaen går fra 1 til
5, hvor fire er krise og fem er katastrofe.
– Det var sultkatastrofe på nivå fem i Pibor. Vi gjorde
det vi kunne, for å få fram konvoiene. Realiteten er at
vi får tilbake patruljene med kulehull i frontruta. De
løper en risiko. I Afghanistan og Irak hadde man på
en måte en motpart, her er det mer uklart. Vi er på en
måte på lag med alle, men ikke alle er glad for at vi er
her, sier Knudsen.
Et afrikansk land uten kystlinje er ikke det første
stedet man forventer å møte en som til vanlig tjenes-
tegjør på en ubåt, men Knudsen er glad for erfaringen
han har fått etter ni måneder i Sør-Sudan.
– Det er noe med at dette er så forskjellig, så annerle-
des fra slik vi er vant til å tenke konflikt. Vi har jo øvd
«fredsbevarende» styrke på skolen. Men dette her er
så mye større. Treninga på Krigsskolen traff for øvrig
bra på det her. Jeg bidrar med mitt inn i et kjempestort
system og er trygg på at jeg leverer bra, det framstår
som veldig givende.
SISTE SKANSE
Også kollega Johannessen trekker fram konvoiene som
et høydepunkt fra tjenesten. Han er stolt av at man har
klart å få fram maten når katastrofealarmen har gått.
72 72