Page 86 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2021

FIONA HILL er Robert Bosch-seniorforsker ved Senter for USA og Europa i utenrikspolitikkprogrammet ved Brookings Institution,
og forfatter av There Is Nothing for You Here: Finding Opportunity in the Twenty- first Century (Mariner Books, 2021), hvor dette utdraget er hentet fra.
Denne kronikken ble først publisert i Foreign Affairs.
onald Trump ønsket møtet i juli 2018 med sin russiske motpart, Vladimir Putin, lagt til Helsinki, for å frem- kalle assosiasjoner til de banebrytende møtene som fant sted på 1980-tallet mellom den amerikanske pre- sidenten Ronald Rea- gan og Sovjet-lederen Mikhail Gorbatsjov. Nedrustningstoppmø- tene hadde frembrakt en type sagnomsust, visuell forestilling som Trump elsket: mektige, alvorsfulle menn som
møtes på avsidesliggende steder for å drøfte nåtidens viktigste saker. Og fantes det en bedre måte, i Trumps øyne, å demonstrere egen fortreffelighet i forhandlingskunst på? Det var denne typen fremvisning Trump ønsket å oppføre i Helsinki. Det som i stedet kom ut, var et helt
annet skue.
FRA BEGREDELIG TIL UTILGIVELIG
Da møtet fant sted, hadde jeg akkurat jobbet ett år som viseas- sistent i Trump-administrasjonen for presidenten og seniordirek- tøren for Europeisk og russisk politikk ved Det nasjonale sik- kerhetsråd. I likhet med alle andre som jobbet i Det hvite hus, hadde jeg på det tidspunktet lært en god del om Trumps særheter. Alle var for eksempel klar over at Trump sjelden leste de detaljerte brifingene som staben hans forbe- redte for ham, og at i møter eller telefonsamtaler med andre stats- ledere klarte han aldri å holde seg til en vedtatt plan eller etterleve sine egne regjeringsmedlemmers råd. Dette hadde blitt en betyde- lig hemsko i samtalene, siden det ofte fremsto for Trumps utenland- ske motparter som at han hørte
agendapunktene omtalt for før- ste gang.
Mens Trump improviserte, lot han seg overtale til alt mulig. Hvis den utenlandske gjesten eller telefonsamtalepartnerenvaren av favoritt despotene hans, var Trump alltid rede til å la tvilen komme despotens synspunkter og versjon av saken til gode og gi disse større tyngde enn sine egne rådgivere. Under et regje- ringsmøte med en besøkende delegasjon fra Ungarn i mai 2019 avskar for eksempel Trump fun- gerende forsvarsminister Patrick Shanahan, som forsøkte å få frem et poeng om et presserende, euro- peisk sikkerhetsspørsmål. Foran alle sammen sa Trump til Shana- han at den autokratiske ungarske statsministeren, Viktor Orban, allerede hadde forklart alt for ham da de hadde møttes i Det ovale kontor noen få øyeblikk tidligere – og at Orban uansett kjente saken bedre enn hva Shanahan gjorde. Etter Trumps oppfatning hadde den ungarske despoten enkelt og greit mer autoritet enn amerikan- ske offentlige tjenestemenn som jobbet for Trump selv. Den andre lederen var hans jevnbyrdige, noe hans egen stab ikke var. For Trump var det slik at all relevant informasjon sivet ut av ham selv, ikke til ham. Denne tilbøyelighe- ten hos Trump var begredelig når den utspilte seg bak lukkede dører, men utilgivelig (og i alle tilfeller umulig å forklare eller rettfer- diggjøre) når den lekket ut i full offentlighet – som var nettopp det som hendte under den nå legenda- risk katastrofale pressekonferan- sen etter Trumps møte med Putin i Helsinki.
FORVENTET HYLLEST
Forut for pressekonferansen var Trump tilfreds med hvordan ting hadde gått i møtet under fire øyne med Putin. Utsiktene fra Finlands
86 FORSVARETS FORUM