Page 62 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2023

PORTRETTET
TERJE BRUØYGARD
MILEPÆLER
10 ÅR:
Livet leker. Fotball er livet, og Samantha Fox gjør inntrykk.
20 ÅR:
Livet leker fortsatt! Fotball lagt på hylla, befalsskolen ferdig, og jeg har fått kjæreste! (Lise, kona mi, altså.)
30 ÅR:
40 ÅR:
Livet leker igjen, en merkelig trang til å løpe maraton og bli i mitt livs form. Tok kanskje litt mye møllers tran i den perioden.
Noen dager senere dreper Taliban åtte fra landsbyens landsbyråd, som hevn.
– Da tenkte jeg lenge på at det var åtte gamle, gode afghanere som hadde mistet livet på grunn av min beslutning. Noen måneder tok det, da dette var det første jeg tenkte på da jeg sto opp, og det siste jeg tenkte på før jeg la meg.
Etter mange samtaler med både fami- lie, venner og kolleger landet han til slutt i at han hadde ansvar for sine handlinger. Taliban sine handlinger måtte Taliban stå til ansvar for.
– Men idet du er herre over liv og død, skal du ha et godt fundament å stå på. Hvis ikke kan det bli rotete etterpå, sier han.
– Å ha et godt nettverk du kan snakke med, det er viktig for å bevare god mental helse.
Han har opplevd at huset han har opp- holdt seg i, har blitt bombet, riktignok ved en feil. Han har hatt kuler flyvende rundt seg, og han har vært i områder i Irak med så mange miner at han knapt har visst hvor han kan plassere beina.
– Jeg tror jeg har vært nærmere døden enn det jeg liker å tenke, sier han.
– Vi fant så mange veibomber som var aktivert i Irak at det var nesten til å spille deg tullerusk. Det var død og fordervelse
overalt.
– Lise, er hun redd for deg når du er ute?
– Ja, ja, ja. Kjemperedd. Spesielt når hun vet at det kriges mye.
Den ene av gangene Bruøygard har vært nær å miste livet, var han på øvelse i Norge. Det var vinter, stjerneklart og minusgrader. Han var troppsjef for en stridsvogntropp og hadde kjørt troppen sin ut på et myrdrag. Selv hadde han kjørt vognen tilbake, før han la avgårde til fots inn i skogen for å møte troppen der han hadde satt dem av.
Så går han gjennom isen.
Vannet er iskaldt.
Bruøygard forsøker å komme seg opp,
men isen sprekker opp.
Han vet at han bare har krefter til et
forsøk til. Ingen i troppen regner med at han skal være tilbake før det har gått en halvtime. Han er alene.
På andre forsøket kommer han seg opp. Det er så kaldt at klærne fryser fast i kroppen. Klissvåt, i minusgrader, går han til fots gjennom skogen til han møter på troppen sin.
Han husker ikke mer før han våkner opp i en sovepose.
– Det var kaldt, altså.
Han kaller seg selv en god miks av kri- ger og akademiker.
– Så høres nok begge deler pretensiøst ut, men jeg liker å lese, og jeg liker den praktiske utførelsen.
Når han står og føler på usikkerheten, ser volden føler på frykten og tenker at: «Dette er akkurat det teorien sier at jeg skal føle», for så å kunne ta beslutninger basert på det han vet – da får han Nirva- na-følelsen.
– Jeg er glad jeg er såpass gammel, erfa- ren og belest at jeg kjenner krigens beist. Jeg kjenner det igjen, og jeg behersker det. I Irak ble jeg beskutt av fiendtlige våpen og bombekastere, men vet du hva? Jeg ble ikke nevneverdig stresset.
Det er kanskje den største usikkerhe- ten for yrkesmilitære, mener han:
«Hvordan vil jeg fungere i krig?»
– Men det er ofte sånn at hvis du fun- gerer i fred, sier Terje Bruøygard:
– Da fungerer du i krig også.
Livet er bra, men slitsomt. Småbarnsperiode, jeg pendler, har vært litt usikker på yrkesvalg, men får stadfestet at dette er det jeg vil drive med.
62 FORSVARETS FORUM