Page 61 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2023

Finnmark uten at det har blitt snakket om hvordan resten av landet kan bli rammet av en eventuell krig.
– Etter den kalde krigen var tanken om krig i Norge bortimot urealistisk, så vi sluttet å pusse opp tilfluktsrom, vi lot være å tenke på medisinsk logistikk for en stor krise eller hvordan vi skal skru om samfunnet vårt i tilfelle krig.
– Finnene har aldri sluppet totalforsva- ret sitt. Jeg mener de har tilfluktsrom til noe sånt som 95 prosent av befolkningen. De har et mobiliserbart forsvar på 230 000 soldater og 900 000 i reserve.
Han bruker krigen i Ukraina som eksempel. Der er det ikke kun ved gren- seområdene at krigen merkes.
– Også Lviv blir rammet av missiler. Energi blir borte, sivile blir drept. Mitt poeng har lenge vært at for å unngå krig er det beste å forberede seg på krig. Da er vi mer robust som samfunn.
Han understreker at Norge har blåst liv i totalforsvaret de siste ti-tolv årene, men langt fra tilstrekkelig.
– Det er på en måte litt søtt og litt godt. Vi i Norge er nok salig naive.
Han mener det er en folkelig oppfat- ning at det ikke er noen krise om ikke vårt eget forsvar er solid nok, fordi «Nato kommer jo».
– Hvem er Nato? Vi er Nato. Skal vi virkelig, som en velutdannet, oppegående nasjon, mene at rumenere, portugisere og amerikanere skal komme til Finnmark og slåss når ikke vi vil det selv? Det er ingen andre i Nato som er bedre enn oss til å slåss i Norge.
– Når det er sagt, har jeg veldig troen på utviklingen som Nato har gjort. Nå er det nye planer, nye styrkemodeller og krav til nasjonene. Det er litt giv, og det føles meningsfylt å få være med på dette løftet.
Denne dagen i Bardufoss, under Briga- desjefens time, er det flere som benytter anledningen til å ta opp sine bekymringer rundt personell med Bruøygard. De har for få og klarer i for liten grad å holde på folk over lengre tid. Bruøygard er enig i at til- strekkelig med personell er en utfordring.
– Problemet er ikke dem vi har, men dem vi ikke har, sier han.
– Vi har for lite mennesker, for lite utstyr og for lite utholdenhet. Og anta- kelig har vi for lite kampkraft også. Vi har masse dyktige mennesker, men vi mangler også mange.
Han forsikrer om at Forsvaret og Hæren allerede har begynt å jobbe med disse utfordringene.
– Vi utdanner 300 lagførere, og vi øker kvotene på Krigsskolen og Stabsskolen. Vi begynner med folket. Så er det egentlig bare å fylle opp krigslagrene våre, og det er lettere sagt enn gjort, for det tar lang tid.
Bruøygard har en lang, og ikke minst variert, karriere. Han har hatt en rekke stillinger i ulike avdelinger i både Forsva- ret og Hæren, og han har også vært innom Forsvarsdepartementet. I tillegg har han hatt flere opphold i USA, hvor han blant annet har undervist ved US Marine Corps Command and Staff College i Quantico i delstaten Virginia.
Han er drevet av en eventyrlyst, som han heldigvis deler med sin kone. De to har vært sammen i 30 år, snart gift i 25 av dem. Sammen har de to sønner, som begge har flyttet hjemmefra. De ble foreldre tid- lig, og det var et ønske fra dem begge.
Lise har aldri nølt når muligheten har bydd seg for et spennende skifte i livet, selv om det har betydd at hun har måt- tet si opp jobber og flytte fra venner og familie.
– Vi elsker å treffe nye mennesker og å møte et internasjonalt miljø, sier han.
– Vi liker mennesker, og vi liker even- tyr.
– Er det ikke tøft å måtte starte på nytt hver gang?
– Jo, men vi er litt u-norske. Vi er de som banker på hos naboen og sier: «Hei! Vi har akkurat flyttet hit. Vil dere komme over på en kaffe?»
Nå skal de ha base på Hamar, i alle fall en stund.
– Du er ikke trygghetssøkende?
– For min del er det trygghet å ha en fast jobb. Og så ligger nok tryggheten min,
styrken min, i kona og barna mine. Og i kontaktnettverket mitt med familie og venner.
Han forteller om da han var i Irak og jobbet tett sammen med en fra USA og en fra Danmark. Sammen tok de mange beslutninger sammen. Da de kom hjem til hvert sitt respektive hjemland, nevnte amerikaneren at de tre faktisk aldri hadde fått debriefet sammen.
Bruøygard inviterte de to til Norge, og to uker senere var de samlet på Elverum. Amerikaneren hadde også med seg kona.
– Fra fredag til søndag var vi sammen. Vi spiste og drakk, gikk turer og debriefet som familie, sier han.
– Vi får venner for livet.
Han nevner også en episode med en av naboene sine. Bruøygard var kommet hjem fra Afghanistan, og de to kom i snakk.
«Det har vært litt bustete dere nede? Men du satt kanskje mest på kontor?» spurte naboen.
«Njæ, det var liksom jeg som ledet det der nede...», svarte Bruøygard.
Naboen spurte hvordan det hadde vært, hvorpå Bruøygard sa at det kunne han gjerne fortelle om hvis naboen hadde en time og ville bli med inn på en kaffe- kopp. Naboen ble med inn.
– Dagen etter kom det en blomsterbu- kett med «Takk for innsatsen», forteller Bruøygard.
Han er tydelig berørt når han forteller om dette.
– Skal du først snakke om det, må du ha litt tid, sier han.
– Du må ha litt tid.
Selv har han stort sett håndtert dem godt, opplevelsene hans fra krig. Det var likevel én opplevelse som krevde særlig mye av ham i månedene etterpå.
Han er i Afghanistan under et oppdrag der Bruøygard og hans tropp skal forsvare en landsby mot Taliban. Han går ikke inn i alle detaljene han forteller, men han tar altså en beslutning om å angripe Taliban med helikopter, der åtte av Talibans menn blir drept.
FORSVARETS FORUM 61