Page 74 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2023

KRONIKK
74 FORSVARETS FORUM
Russlands angrepskrig mot Ukraina ble dimensjone- rende for Norges femte medlemsperiode i FNs sik- kerhetsråd i 2021–2022. Den brutale og folkerettsstridige krigshandlingen av en veto- makt i FNs sikkerhetsråd
mot et suverent naboland er det mest alvorlige som har skjedd på europeisk jord siden den andre verdenskrig. Krigen fikk også konsekvenser for samarbeidet og dynamikken i Sikkerhetsrådet. Det var en overhengende fare for at Sikker- hetsrådet ville bli så splittet at det ikke lenger ville ivareta sine grunnleggende funksjoner. Jeg har derfor valgt å foku- sere på arbeidet i Sikkerhetsrådet etter at Russland startet sin fullskala angreps- krig mot Ukraina 24. februar 2022. Hva gjorde Norge da, og hva bidro vi med?
RUSSLANDS ANGREPSKRIG SOM TIDS- SKILLE – OG HVA VI GJORDE
På kveldstid i New York 23. februar ble det, etter ukrainsk forespørsel støttet av USA, Norge og likesinnede land, kalt inn til hastemøte i FNs sikkerhetsråd. Bakgrunnen var den akutte situasjonen forårsaket av Russlands pågående og aggressive militære styrkeoppbygging på grensen av Ukraina. Vestlig etterret- ningsinformasjon hadde allerede blitt offentlig kjent, og mye informasjon hadde også blitt delt med de fleste med- lemmene av Sikkerhetsrådet. På dette tidspunktet ledet Russland FNs sikker- hetsråd. To dager tidligere, 21. februar, hadde det etter press fra Norge og nær- stående land vært avholdt et hastemøte som følge av Russlands anerkjennelse av de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. På kvelden 23. februar var det en trykket stemning i sikkerhetsrådssa- len.
Da møtet startet, hadde ikke Russland angrepet Ukraina. Men rapporter om
angrepet begynte å komme midt under møtet. Det var da blitt morgen i Moskva og Kyiv. De russiske diplomatene virket ikke kjent med utviklingen, og vi kunne observere en økende stressfaktor. Da det kom bekreftede meldinger og bilder i internasjonale medier om at Russlands president, Putin, hadde startet angreps- krigen, hadde Norge ennå ikke hatt ordet. Selv om vi var forberedt på ulike scenarioer, håpet vi i det aller lengste at Putin ville velge forhandlinger, ikke full angrepskrig. Tiden var knapp, og infor- masjonen i internasjonale medier var sprikende. Jeg ble dermed den første som tydelig fordømte det russiske angrepet i Sikkerhetsrådet. Vi stod foran en type aggresjonskrig på europeisk jord som vi ikke hadde opplevd siden den andre verdenskrig.
Situasjonen var alarmerende og uhyre alvorlig. Putin valgte å starte en uprovo- sert, folkerettsstridig og meningsløs krig samtidig med at Sikkerhetsrådet, hvis ansvar er å avverge krig, satt i møte.
Hva kunne Norge og nærstående land gjøre? Vi hadde allerede i flere uker diskutert og tenkt gjennom flere ulike scenarioer for videre handlingsløp. Vi hadde i samarbeid med nærstående land forberedt elementer til et resolusjons- utkast der Sikkerhetsrådet fordømte angrepskrigen og krevde umiddelbar tilbaketrekning av russiske militære styrker fra ukrainsk territorium. Reso- lusjonsutkastet ble realitetsbehandlet av Sikkerhetsrådet 25. februar, men Russland valgte å misbruke sitt veto og blokkerte vedtak. Kina, India og De for- ente arabiske emirater stemte avstående, mens Norge og de ti resterende rådsmed- lemmene stemte for.
Norge var det eneste rådsmedlemmet som i forbindelse med voteringen hen- viste til FN-paktens bestemmelse om at partene i en konflikt, i dette tilfellet Russland som aggressor, burde avstått fra
å stemme. Norge gjorde dette poenget for å understreke betydningen av FN-pakten og folkeretten.
Sikkerhetsrådet abdiserte ikke 25. februar. Det var Russland som bar på ansvaret, og som viste verden hvor galt det kan gå når en av de fem vetomaktene misbruker denne retten.
Selv om vi mente at Russland burde ha avstått fra å stemme, var vi og de andre rådsmedlemmene forberedt på at Russland som fast medlem og vetomakt ville hindre Sikkerhetsrådet i å reagere på en krig landet selv hadde startet, uprovosert og i strid med folkeretten. Russland hadde gjort det samme da de annekterte Krym i 2014.
Norge og nærstående land hadde, i konsultasjon med Ukraina, forberedt en rask prosess for å flytte realitetsbehand- lingen fra Sikkerhetsrådet, hvor den nå var blokkert, og over til FNs generalfor- samling bestående av FNs 193 medlems- land. Dette hadde ikke vært gjort på 40 år. Denne mekanismen blir definert som et prosedyrevedtak – og i prosedyrespørs- mål gjelder ikke vetoretten. Ni stemmer er tilstrekkelig. Russland ble dermed avskåret fra å blokkere.
Den 27. februar, på en søndag, hadde vi og nærstående medlemmer anmodet om et vedtaksmøte for å overføre saken til Generalforsamlingen. Stemmemøn- steret ble det samme som to dager tidli- gere og dermed tilstrekkelig for å sikre et vedtak. Det er sjelden at et flertall av landene i FNs sikkerhetsråd ser seg tjent med å overføre en sak til FNs generalfor- samling i en situasjon om internasjonal fred og sikkerhet. Nå var dette endret.
En politisk fordel ved å flytte saken over til Generalforsamlingen var at Norge og nærstående land potensielt kunne mobilisere et betydelig antall land til å ta tydelig stilling og slik sikre en ster- kest mulig fordømmelse av Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina. I