Page 68 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2021

68
Men tidslinjen er forbundet med andre mål – til en våpenhvile mellom USA og Taliban, til løslatelse av fanger, til heving av sanksjoner og til startsskuddet for interne, afghanske forhandlinger mel- lom Taliban og myndighetene i Kabul om et politisk veikart for landet og en omfattende våpenhvile.
Langvarige (dog forutsigbare) forsin- kelser i fangeløslatelser og oppstart av direkte forhandlinger mellom afghanske myndigheter og Taliban har trukket ut i månedsvis under eskalerende voldelig- heter. Taliban har fremdeles ikke kuttet forbindelsen til Al-Qaida, mens USA ikke har begynt prosessen med å heve bilate- rale og FNs sanksjoner mot Taliban. I rea- liteten kommer det til å bli umulig for de afghanske fredsmeklerne å oppnå enighet om et fremtidig politisk veikart og våpen- hvile i løpet av det 14 uker lange vinduet
men ikke på en måte som etterlater et enda større problem.
DELTE INTERESSER
Biden-administrasjonen burde gjøre det klart at uttrekning av styrker som del av en omfattende politisk overenstemmelse – inkludert en våpenhvile og Talibans for- pliktelse til kontraterrorisme – kommer til å foregå hånd i hånd med et fornyet fokus på diplomati og samarbeid med regionale stormakter. Det kontinentale Asia, som praktisk talt var fraværende i Trump-administrasjonens indopasifiske strategi, har felles interesse i stabilise- ringen av Afghanistan. Regionen huser enorme infrastrukturprosjekter, som inkluderer Afghanistan, Kina, India, Iran, Japan, Russland og de sentralastiske sta- tene, som bare kan lykkes hvis det blir fred i Afghanistan.
serer. Biden-administrasjonen kunne ha tatt en titt på begge disse mulighetene. Den kunne også ha vurdert å støtte det afghanske militærets anskaffelse av de oppgraderte, kinesiske Mi-17-helikop- terne. Disse helikopterne kunne tjent som eskortefartøy og som medisinsk evakuering til mye lavere omkostninger enn McDonnel Douglas-modellene som USA for tiden tilveiebringer.
Kina kunne blitt lokket til å øke det militære samarbeidet, delvis på grunn av interessen deres i det nordøstlige Afg- hanistan, som grenser til Xinjiang, uig- hurenes autonome region. Beijing har innført et jernregime med overvåkning og internering i denne regionen for å slå ned det som betegnes som «de tre onder» av separatisme, ekstremisme og terrorisme. Regimets undertrykkelse går langt ut over det som kan rettferdiggjøres som legitime sikkerhetstrusler, men legitime sikkerhetstrusler eksisterer likefullt. For å møte dem har Afghanistan, Kina, Pakistan og Tadsjikistan etablert et Firesidet Sam- arbeid og Koordinasjonsmekanisme som går ut på å samkjøre vaktholdet av felles grenser. Kina har også hjulpet den afghan- ske hæren med å bygge en kontraterroris- me-fjellbrigade i Badaksjan-regionen, som ligger langs den kinesiske grensen. Sam- tidig som USA bør fortsette å fordømme undertrykkelsen i Xinjiang, kunne Kinas opptatthet av sikkerhetstrusler i den regi- onen sørge for et større grunnlag for et amerikansk-kinesisk samarbeid som støt- ter afghanske sikkerhetsstyrker.
Ytterligere samarbeidsområder kunne blitt åpnet hvis USA dreier bort fra å kun motarbeide Kinas belte-vei-initiativ (BRI) til å engasjere seg konstruktivt i sin omgang med landet og samtidig kon- kurrere mot det. Beijings signatur-in- frastruktursatsning har unektelig sine fordeler: En 2017-rapport fra Den asia- tiske utviklingsbanken estimerte at Asia vil trenge 26 trillioner dollar for infra- strukturinvesteringer i perioden mellom 2016 og 2030. Intet sted er behovet mer akutt enn i Afghanistan. Selv om Afg- hanistan offisielt ikke har meldt seg på belte-vei-initiativet, har Beijing og Kabul på bakgrunn av et 2016-forstålsesmemo- randum begynt noe samarbeid gjennom initiativet. I 2016 åpnet for eksempel Kina
«Disse naboene vil ha amerikanske styr- ker ut av regionen, men ikke på en måte som etterlater et enda større problem.»
mellom Bidens innsettelse og fristen for uttrekning.
Når Biden-administrasjonen nå har arvet den afghanske fredsprosessen, vil den antagelig ønske å forhandle fram tydeligere relasjoner og eventualiteter i prosessens komponenter, og å koordinere implementeringen av avtalen sammen med andre regionale initiativer, som å inngå atomavtalen med Iran på nytt. Men dette vil fordre en koordinert, diploma- tisk håndsrekning til Afghanistans mek- tige naboer, som, utenom India, alle har politiske relasjoner til både afghanske myndigheter og Taliban – og alle bekym- rer seg for at USA har utnyttet godkjennin- gen deres av kontraterrorisme-oppdraget for å opprette varige militærbaser som en dag kan bli brukt mot dem. Disse naboene vil ha amerikanske styrker ut av regionen,
Men rekkevidden av samarbeidet går ut over infrastruktur og handelen den kan legge til rette for. Selv Kina, hvis relasjo- ner til Washington kommer til å forbli kranglete på andre områder som handel og teknologi, kan gjøre atskillig felles sak med USA i Afghanistan. Under president Barack Obamas administrasjon førte fel- les amerikansk-kinesisk opptrening av afghanske diplomater til felles sponset fredsinnsats. USA og Kina burde gjenopp- live og utvide dette treningsprogrammet. De to landene kunne også ha utforsket sikkerhetssamarbeid. I årevis har Kina varsomt brakt på bane muligheten for å jobbe sammen med USA i å støtte det afghanske forsvaret og sikkerhetsstyrker. Kinesiske diplomater har også foreslått et uformelt samarbeid mellom USA og Kina i opptreningen av afghanske militæroffi-
KRONIKK | AFGHANISTAN