Page 74 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2023

KRONIKK
siste europeiske hæren som skulle lide i Russland under «general Vinter». Kam- per om vinteren ved de russiske grensene har ofte betydd nederlag for store hærer, delvis på grunn av de enorme avstandene i Eurasia. I flere århundrer har vinteren virket til Russlands fordel. Flere større militærstyrker har bukket under på grunn av mangelfullt utstyr, utilstrekkelige for- syningslinjer og dårlige forberedelser. Nå som krigen i Ukraina pågår i de hardeste månedene av året, virker det derimot som om konsekvensene denne gangen er større for Russland enn for motstanderen.
HANS KEISERRIKE FOR EN HEST
Det mest berømte tapet i den russiske vinteren skjedde omtrent hundre år etter slaget ved Poltava da Napoleons hær trakk seg tilbake fra Moskva i 1812. Russernes brente jords taktikk etterlot hverken mat eller ly for franskmennene, noe som gjorde vinteren enda mer dødelig. Men de fleste dødsfallene skjedde allerede før retretten.
Napoleons hær hadde telt nesten en halv million mann i juni 1812 da den krysset elven Nemunas, grensen mellom Preussen og Russland. Men en tredjedel av styrken gikk fort tapt til sommerhete, sykdom, sult og utmattelse da keiseren tvang sine menn til å uopphørlig marsjere
for franskmennene, selv om den la veien til Moskva uten motstand.
Men det var den kommende vinte- ren som viste seg å bli nådestøtet til den franske hæren. Napoleon kastet bort fem uker i Moskva i forventning om at den russiske tsaren skulle forhandle om fred. Da den franske hæren endelig begynte tilbaketrekningen mot Sentral-Europa 19. oktober, var soldatene fortsatt kledd i sommeruniformer. I tillegg hadde de mis- tet forsyningsavdelingene sine, og det var lite mat å finne langs veien. Mest av alt manglet de kavaleri som kunne stoppe kosakkenes plyndringstokt. Kosakke- nes pelsdekte hester var vel vante med vinterstormene som begynte en måned senere, mens de vesteuropeiske strids- og trekkhestene kollapset i kulden og av mangel på fôr. Utsultede soldater hakket til og med kjøtt av hester som fortsatt var i live. Det var ingen garanti for at de som deserterte eller overga seg, ville overleve. Hevngjerrige kosakker sto klare til å spidde fiendtlige soldater med lan- sene sine, og russiske bønder slaktet dem simpelthen med ljåer. 5. desember, før de forfrosne franske soldatene hadde rukket å komme seg i trygghet over Nemunas, forlot Napoleon styrkene sine og reiste mot Paris i frykt for et statskupp i sitt fra- vær. På dette tidspunktet hadde hæren
tene sine knapt bedre enn leilendinger (livegenskapet skulle ikke avskaffes i Russland før 50 år senere). En slik man- gel på hensyn til soldatenes velvære, samt den likegyldige holdningen til de store tapene forårsaket av såkalte «kjøtt- kverntaktikker», ser vi nå igjen i Putins hær i Ukraina.
RØD TERROR, HVIT FROST
Under første verdenskrig, et århundre etter Napoleons mislykkede invasjon, hadde ikke holdningen til de russiske offiserene endret seg stort. Soldatene deres var verdiløse. Livet var brutalt for de menige i skyttergravene på østfronten, som strakk seg gjennom Belarus, Galicia og Romania fra 1915 til 1917. At offiserene hver kveld fikk trekke seg tilbake fra fron- ten til varmen og den relative komforten i bøndenes tømmerhytter, førte til misnøye blant mange soldater.
«Ettersom de hadde gravd seg ned i bakken, levde de i regn og snø, i skitt, i trange forhold. De blir slitt ut av sykdom og spist av skadedyr. De lever som dyr», bemerket den russiske forfatteren og antitsaristen Maksim Gorkij om de ver- nepliktige soldatene. Flere av dem man- glet støvler og måtte ty til bastsko lagd av bjørkenever. Stasjonene for behand- ling av de sårede ved fronten var nesten like primitive som de var i Krimkrigen. Virkeligheten var i grusom kontrast til fotografiene av tsarinaen og hennes døtre kledd i sine plettfrie sykepleieruniformer før februarrevolusjonen i 1917.
Forholdene om vinteren under den russiske borgerkrigen (1917–1922) var enda verre. Mest synd var det på de sivile som flyktet fra bolsjevikenes angrep, senere kjent som «Den røde terroren». Kollapsen til admiral Aleksandr Koltsjaks «hvite» russiske hær i Sibir ved slutten av 1919 førte til grusomme scener langs den fastkjørte transsibirske jernbanen. Aristokrater, middelklassefamilier og anti-bolsjeviker fra alle samfunnslag flyktet østover til Vladivostok i et forsøk på å unngå fangenskap av den kommu- nistiske røde armé, som rykket frem fra Uralfjellene.
De røde tok dem igjen i midten av desember og erobret den sørsibirske industribyen Novonikolajevsk (nå Novo- sibirsk) sammen med togene som fortsatt sto fast der. Selve byen var herjet av en
«En slik mangel på hensyn til soldatenes velvære, samt den likegyldige holdningen til de store tapene forårsaket av såkalte «kjøttkverntaktik- ker», ser vi nå igjen i Putins hær i Ukraina.»
74 FORSVARETS FORUM
mot Moskva. Selv om russerne i utgangs- punktet ikke ønsket å trekke seg tilbake innover i sitt eget land, innså komman- dantene i Alexander 1s hær fort fordelene. De fortsatte tilbaketrekningen østover, helt til marskalk Mikhail Kutusov ble beordret til å stoppe Napoleon ved lands- byen Borodino, 140 kilometer vest for Moskva. Slaget endte i en kostelig seier
hans tapt nesten 400.000 mann, og han hadde mistet sitt rykte for å være uslåelig på slagmarken.
Mindre kjent, om enn kanskje like vik- tig, var hvordan Russland vant. Til tross for at de hadde mistet 200.000 mann, var den russiske militærledelsen mye mindre brydd av tapene enn det Napoleon var. Russiske offiserer behandlet bondesolda-