Page 46 - Forsvarets Forum nr. 1 / 2024

46
Folk kaller meg mye
forskjellig. Personlig
assistent, militæras-
sistent…
Kristin Løven-
dahl Berg smiler. I
ett år har hun vært
adjutanten til sjef for
Forsvarets spesialstyr-
ker, generalmajor Joar
Eidheim. Hun kom fra
Sjøforsvaret, hvor hun
var logistikkoffiser,
også kalt «pay», om
bord på Kystvakten,
med en bachelor i
logistikk fra Sjøkrigsskolen i sekken. I
sin tidligere stilling jobbet hun turnus,
hvor hun var tre uker på, tre uker av. Nå
er hun tilgjengelig døgnet rundt og følger
Eidheim hvor enn han går, med innblikk
i en verden hun knapt hadde kunnskap
om før hun ble spurt om å ta
jobben.
– Veskebærer er det også
noen som kaller oss, men
det er jeg ikke, altså. Det ville
vært veldig rart, sier hun og
ler.
– Han bærer vesken sin
selv.
Det er hun som har foreslått å møtes på
Kaffebrenneriet i Rådhusgaten klokken
åtte om morgenen, før heldagsseminar
etterfulgt av julebord, som de ikke rakk
å arrangere før julen var godt og vel over.
Det er bare noen timer siden Berg kom inn
døren i leiligheten sin i Oslo, etter en len-
gre reise rundt om i Europa, blant annet
for å møte allierte i Nato sammen med
sjefen sin. Noen timer søvn har det blitt,
og nå får hun i seg både frokost og kaffe.
– Det er noen ganger jeg tenker at
livet mitt kun handler om jobb. Men det
er denne perioden, og så kommer det nok
en annen periode som ser annerledes ut.
Da hun jobbet i Sjøforsvaret, sa hun
at hun hadde verdens kuleste jobb, men:
– Dette er også verdens kuleste jobb.
Jeg tror egentlig ikke at jeg kommer til å
skjønne hva jeg er med på nå, før om kan-
skje noen år, sier hun og oppsummerer
kort og greit hva som er hennes overord-
nede oppgave i hennes nye jobbhverdag.
– Å tilrettelegge for sjefens hverdag, og
hvis jeg klarer det, så frigjør jeg hans hjer-
nekapasitet til å fokusere på det han skal
fokusere på. Og du blir jo også en venn for
ham. Det er vel mange som tidligere har
sagt at det å være leder kan være ganske
ensomt.
Hun er vokst opp på Kolbotn med for-
eldrene og to eldre søstre. Ungdomsskolen
valgte hun å gå i Oslo, nærmere bestemt
på Kristelig Gymnasium. Begge hennes
eldre søstre hadde gått der, farfaren hadde
gått der, hun visste at det var en bra skole.
Så var det også noe i henne som ville gjøre
noe annet enn alle andre.
– Har du en tro?
– Jeg er oppdratt i en familie med
kristne verdier, men omtaler ikke meg
selv som kristen. Valget om å gå på en
kristen skole hadde vel ikke så mye med
troen min å gjøre, men mer et ønske om
å skifte miljø og utvide nettverket mitt.
Da tiden kom for å velge videregående,
i 2013, valgte hun å ta det første året i
Frankrike, som utvekslingselev.
– Det var beinhardt. Det var skikke-
lig tøft å komme til Frankrike fra trygge
Norge. Det er jo ikke så langt dit, men
den kulturkrasjen der… Jeg klarte ikke å
uttrykke meg, så jeg ble hun «dumme».
Jeg forsto hva de franske elevene sa, men
jeg klarte ikke å uttrykke meg.
De var fem norske jenter som dro
sammen til Frankrike. De skulle gå på
samme skole, men ble plassert i forskjel-
lige klasser.
Det var så deilig å komme hjem til jul.
I Norge hadde hun vennene sine, familien
sin, hun ble forstått og kunne endelig
være litt morsom igjen. Hun hadde bare
vært tilbake i Frankrike i noen få dager før
hun ringte hjem til foreldrene og sa: «Jeg
skal hjem. Dette vil jeg ikke være med på
lenger. Dette er kjipt.».
Hadde hun gjort alt hun kunne, lurte
foreldrene på. Datteren fikk selvsagt
komme hjem om det var det hun ville,
men hadde hun virkelig prøvd?
Berg bestemte seg for å bli, i alle fall litt
til. Kanskje var det noe hun selv kunne
gjøre for å få bedre kontakt med de andre
elevene, føle seg mindre fremmedgjort?
Da hun endret sine egne tanker om opp-
holdet og forsøkte en annen tilnærming,
gikk det plutselig veldig bra.
– Du ble?
– Ja, helt til 25. januar 2014.
Hun husker hvert eneste ord av sam-
talen. Hun var på besøk hos en venninne
og vertsfamilien hennes, da hun fikk en
SMS fra moren sin.
«Du må ringe meg nå», sto det.
Det kan sikkert vente, tenkte Berg, og
la telefonen fra seg.
Igjen kom det en SMS:
«Du må ringe meg.»
Da skjønte hun at det kunne være
noe. Kanskje det hadde skjedd noe med
farfaren..?
Berg gikk ut av rommet
og ringte til moren sin.
«Er du alene?» spurte
moren.
Ja, bekreftet Berg, hun var
alene i det rommet hun sto i.
Moren insisterte på at
hun måtte hente venninnen
sin før samtalen kunne fort-
sette.
Da venninnen hadde kommet inn på
rommet og sto sammen med Berg, fortalte
moren hva som hadde skjedd:
«Jeg må fortelle deg noe forferdelig
trist. Pappa er død.»
Are Berg var bare 53 år gammel da han
døde. Han gikk på ski alene da det skjedde.
Berg forteller at familien ikke vet nøyak-
tig hva han døde av, men at de antar at han
hadde en uoppdaget hjertefeil.
– Det skjedde helt ut av det blå. Han
var ikke syk, en kjempesprek fyr. Og det
bringer meg kanskje tilbake til hvorfor jeg
elsker å gå på ski. Pappa døde i skiløypa.
Hun går så ofte hun kan. Så mye at folk
som kjenner henne har påpekt at hun går
da veldig mye på ski? Den ene grunnen
er at hun liker, elsker, å trene. Den andre
grunnen er at i skiløypa føler hun seg nær
faren sin.
– Jeg er ikke så mye på graven hans, for
det gir meg ikke så mye, men det å gå på
ski… Og trening, ikke bare ski, det gjør at
K R I S T I N L Ø V E N D A H L B E R G
P O R T R E T T E T
«Jeg må fortelle deg noe
forferdelig trist. Pappa er død.»