Page 40 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2021

40
KLUMP
I MAGEN
– Jeg forsto ikke hvorfor pappa måtte reise til et sted som var så farlig.
Jeg husker spesielt én gang jeg hadde overnattet hos tanten min. Da jeg gikk inn på VG om morgenen sto det om et bombeangrep mot et hovedkvarter i Kabul, forteller Marthe (21).
– Jeg ble kjemperedd og ringte mamma. Hun hadde heldigvis fått melding av pappa, som fortalte at angre- pet hadde skjedd et annet sted. Men man kjenner hele tiden
på frykten, sier hun.
Marthe sitter hjemme i stua på Østlandet. I den samme
sofaen satt hun også som fireåring og kikket spent ut av vinduet. Det hun ventet på var bilen med faren som hadde vært et halvt år i Afghanistan.
– Jeg har ikke så mange minner fra jeg var så liten, men akkurat den dagen husker jeg. I fanget hadde jeg en «ven- tebamse» som jeg hadde fått før han reiste. Da bilen kom inn på gårdsplassen, løp jeg ned trappa mens tårene trillet. I ettertid har jeg tenkt at det er spesielt at en fireåring kan gråte av glede. Det er et fint minne, sier hun.
Men ettersom hun ble eldre, skjønte hun at det å være norsk soldat i utlandet ikke er helt uten risiko. I 2016 satte faren, Aksel, seg på nytt på flyet til det krigsherjede landet.
– Jeg skulle flytte hjemmefra og begynne på ny ny skole. Da trengte jeg tryggheten med å vite at alle er hjemme og har det bra. Jeg forsto ikke hvorfor han måtte reise til et sted som var så farlig, sier hun.
Hun driver med skyting, en idrett som krever full
konsentrasjon. Det var ikke alltid så enkelt. Pappa Aksel var trener. Det ble også en utfordring å holde fokus på skolearbeidet. Hun lærte seg noen teknikker. For eksem- pel å skyve alt til side i 30 minutter eller ta en pause når tankene kom.
– Iblant ble jeg irritert på meg selv fordi det tok så mye energi. Andre ganger fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke tenkte nok på det. Men pappa lå i bakhodet mitt hele tiden.
På grunn av dårlig dekning i Afghanistan skjedde mye av kontakten på e-post.. Marthe sendte alltid en lang e-post. på kvelden og våknet alltid opp til et svar. Iblant sendte hun brev. Der kunne hun legge ved småting som et Pondus-blad, en kortstokk eller bilder.
– Det føltes veldig godt å kunne gi noe ekstra, sier hun.
Bekymringen var sterkest når hun var alene med tan- kene. Men hun fortalte aldri noe til foreldrene om bekym- ringen hun bar på.
– Mamma bodde alene etter at jeg og broren min hadde flyttet ut, og hadde det sikkert mye verre enn meg. Jeg ville ikke uroe henne unødvendig.
Marthe deltok på en familiesamling i regi av Forsvaret før faren reiste. Hun var også med å starte opp en gruppe for ungdom med foreldre i internasjonale operasjoner.
– Det var godt å snakke sammen. Det var flere andre som heller ikke fortalte familien om bekymringene sine, sier Marthe.
DOKUMENT | HJEMMEFRONTEN