Page 41 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2021

MINNE: I 2019 reiste Aksel Køhl igjen på utenlandsoppdrag – til Israel. Denne koppen sto på kontoret hans.
Oppdraget varte i seks måneder, men faren kom hjem på permisjonsreiser.
– Det var deilig å se ham igjen. Én av gangen dro vi på familietur til København. Samtidig var det sånn at den dagen han kom hjem, så begynte nedtellingen til han skulle dra igjen.
Men alt har en ende, også oppdrag i Afghanistan. I 2017 sitter Marthe på skolen og gjør seg klar for å ta bussen tilbake til studentleiligheten. Det er fortsatt en uke til faren etter planen skal komme hjem. Men ved bussholdeplassen kommer en kjent skikkelse gående mot henne.
– Folk så rart på meg fordi tårene begynte å renne, og brillene dugget. Pappa ville overraske meg og hadde ikke sagt noe på forhånd. Den gleden er umulig å beskrive.
På soverommet står «ventebamsen» fra da hun var fire år. Nå studerer Marthe barnevernspedagogikk.
– Jeg tror mine egne erfaringer kan bli viktige når jeg jobber med barn. Å kjenne på følelsen av frykt. Å ikke vite hva som skjer med en av foreldrene eller ikke ønske å for- telle det til andre når man har det vondt. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i det.
– Skulle du ønske at faren din hadde en annen jobb enn i Forsvaret?
– Egentlig ikke. Det kan være tungt iblant. Likevel er jeg veldig stolt av den jobben han gjør.
STOLT: Det kan være tungt iblant. Likevel er jeg veldig stolt av jobben han gjør, sier Marthe Køhl.
FAMILIEN: Bildet er fra 2004 og var med faren til Afghanistan.
FORSVARETS FORUM 41