Page 73 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2022

INNLEDENDE FASE
Den innledende fasen av den russiske invasjonen fulgte et standard sovjetisk og russisk mønster. For det første ble det gjennomført en hurtig fremrykning der styrkene tok stor risiko. Det vil si at de rykket frem i marsjkolonne til de gikk i kontakt eller nådde sine mål dypt inne i Ukraina. Bilder fra de første dagene viser i stor grad små avdelinger med både kamp- kjøretøyer og støttekjøretøyer sammen og som ofte befinner seg i tilknytning til vei. På samme måte som ved tidligere kriger var russerne villige til å søke hurtig inn mot bysentra. Dette var fremgangsmåten i den første tsjetsjenske krig i 1994 (Oliker, 2001, p. 5) og på Krim i 2014 (Kofman et al., 2017, pp. 6–9). Førstnevnte eksempel endte i katastrofe – det andre eksempelet med suksess.
Videre ble spetsnaz-avdelinger i sivile klær eller ukrainske uniformer benyttet til å ødelegge høyt prioriterte mål. Sann- synligvis var det spetsnaz-avdelinger i Kyiv i krigens innledende fase med opp- drag om å likvidere president Zelenskyy. Tilsvarende fremgangsmåte ble benyttet i invasjonen av Afghanistan der president Amin ble likvidert av sovjetiske spets- naz-avdelinger i krigens første dager. Disse soldatene var sovjetiske borgere med sentralasiatisk utseende og i afghan- ske uniformer (Popescu, 2015).
Luftlandsettinger med høy risiko, slik som mot Antonov-flyplassen utenfor Kyiv, er også typisk for russiske og sovje- tiske invasjoner. For eksempel ble en lig- nende luftlandsetting gjennomført mot Simferapol flyplass under invasjonen av Krim i 2014 (Kofman et al., 2017, p. 9). Hadde ukrainske styrker ytt motstand på linje med dagens krig, ville også luft- landsettingen i Simferapol utviklet seg til en katastrofe for russiske styrker. De ville blitt omringet og bekjempet av de ukrainske styrkene på Krim, som fort- satt var overlegne de russiske på dette tidspunktet.
Russiske styrker vil også alltid benytte seg av mange akser og metoder for inn- setting. Dette henger sammen med aktivnost’, et grunnleggende prinsipp i sovjetisk og russisk militærteori (Bax- ter, 1986, pp. 113–114). Direkte oversatt betyr det «aktivitet», men i militær sam- menheng innebærer det en aggressiv og
«pågående» tilnærming, der hensikten er å utsette motstanderen for kontinuerlig press. Det er blitt påpekt at mangelen på kraftsamling viser et mangelfullt russisk operasjonsdesign – at en prioritering på én eller noen få angrepsakser ville gitt større suksess for den russiske operasjo- nen. Russernes valg om å angripe langs omtrent åtte angrepsakser er derimot mer forståelig ut fra prinsippet aktivnost’. Ved å påvirke motstanderen mange steder, for- trinnsvis også i dypet, vil en kunne skape kollaps i fiendens defensive system. Aktiv- nost’ kan også forklare hvorfor russiske offiserer fortsatte å sende små og uforbe- redte styrker fremover lenge etter at det var åpenbart at fremgangsmåten måtte forandres. De ønsket å holde presset oppe mot forsvarerne.
I militær sammenheng blander en ofte sammen begrepene offensivitet og risiko. En offensiv og djerv tilnærming er ofte avhengig av risikovillighet hos den enkelte sjef, men en slik tilnærming er likevel valgt for å redusere risikoen for å tape på et overordnet nivå. Risiko betyr at produktet av sannsynlighet og konse- kvens for at noe kan feile er stor, og i seg selv er risiko utelukkende negativt. Kun en stor gevinst kan forsvare det å ta høy risiko. Tradisjonelt, og også i denne kri- gen, er russerne villige til å ta stor risiko i en innledende fase av en konflikt fordi gevinsten kan være enorm. Hvis russiske styrker hadde nådd Kyiv sentrum, passert flere store byer og penetrert langt inne i landet, ville situasjonen vært vesentlig annerledes. Det er til og med mulig at det ukrainske forsvaret hadde kollapset. Når de lykkes, som i Georgia i 2008 og på Krim i 2014, ser dette sofistikert og kompetent ut, når de mislykkes, som i denne invasjo- nen av Ukraina, vil det virke fullstendig amatørmessig.
Dette betyr at russiske styrkers katas- trofale underprestasjonen innledningsvis delvis kan forklares med et sjansespill som ikke gikk russernes vei. Rapporter om russiske kolonner som kjører inn i bakhold uten oppklaring, rykker frem til de er tomme eller nesten tomme for drivstoff, døde soldater som blir lagt igjen mens resten av avdelingen fortsetter frem- over, og mindre russiske avdelinger som ender opp fullstendig isolert fra hoved- styrken, trenger ikke bare tyde på inkom- petanse, men også være pr. design. I den innledende fasen handler alt om å komme så langt inn i motstanderens territorium som mulig – den høye risikoen ved å gjøre dette aksepteres. Isolerte avdelinger uten drivstoff er ment å bli tatt igjen av neste echelon. Selv om jeg ønsker å nyansere bildet noe, er det likevel ingen tvil om at de russiske væpnede styrker har prestert langt under det forventede gjennom hele operasjonen.
I forbindelse med risiko er det verdt å merke seg russernes fokus på masse. Sov- jetiske og russiske militære har alltid vært opptatt av å utnytte ny teknologi, men de har likevel alltid beholdt en stor masse i sine væpnede styrker. Det er flere årsaker til dette: Russlands geografiske omfang og lange grenser, synet på moderne krigfø- ring som noe som uansett stridsform og teknologisk overlegenhet vil medføre store tap, og til slutt nettopp muligheten til å ta høy risiko uten at hele kampstyr- ken risikerer å forbrukes.
HØY RISIKO
«Ved å påvirke motstanderen mange steder, fortrinnsvis også i dypet, vil en kunne skape kollaps i fiendens defensive system.»
FORSVARETS FORUM 73